Hvorfor utspiller handlingen i Ulysses seg akkurat 16. juni 1904? Fordi det var denne dagen Joyce hadde sitt første stevnemøte med Nora. Bjørn Tysdahl skildrer det slik i sin biografi:
«Joyce vandret ofte rundt i Dublins gater på denne tiden, slik som han hadde gjort helt siden gymnasdagene da livet hjemme begynte å bli uutholdelig. Så, den 10. juni 1904, i Nassau Street, skjer det noe ekstraordinært. Joyce stopper en ung kvinne. Han kan ha sett henne før, men neppe snakket med henne. Han og hans venner kastet langt blikk etter damene på sine spaserturer. Den han nå henvendte seg til var iøynefallende, også for Joyce som var nærsynt og ikke brukte briller på denne tiden: et praktfullt rødbrunt hår, en høyreist, flott skikkelse og et energisk ganglag. [...] Hva de to sa til hverandre, vet ingen. Men postgangen i Dublin var utmerket (folk kunne skrive til hverandre og få svar flere ganger per dag i sentrum av byen), og Joyce var av natur en brevskriver. Han skrev til henne og foreslo at de skulle møtes neste kveld. Men ingen ung dame kom. [...] Han ber så om et nytt møte, ’hvis du ikke har glemt meg’. Og torsdag 16. juni møttes de om kvelden og vandret utover mot Ringsend. Det var ikke tilfeldig at det ble i den retningen. I Ringsend er det en stor park, og utenfor den et øde molo- og strandområde. En tur dit ga store muligheter for å være alene.
En ny verden åpner seg for Joyce denne kvelden. Han erfaringer med kvinner hadde vært av to slag. På den ene siden de pene og pyntelige han hadde møtt på universitet og ellers i velstående katolske kretser. De var døtre i solide familier hvor sex var et ikke-tema i samtale, og noe de ellers vegret seg mot på en måte som Joyce ikke hadde lett for å takle. [...] På den andre siden horer. Nå, denne kvelden, møtte han en ung kvinne han kunne ha respekt for, og som var åpen både om sitt eget og hans seksuelle behov. De hadde ikke samleie, men hun overrasket ham stort ved å være seksuelt aktiv. Hun kjælte med ham, antagelig slik at han fikk orgasme. Det var først i et brev en god stund senere at Joyce kom tilbake til akkurat denne kvelden. Det er et merkelig alvor (og ikke bare et spark til kirken) i det ordet han da bruker om det som skjedde: et sakrament. [...]
Etter som Joyce fikk mer perspektiv på det som hadde skjedd den 16. juni, skjønte han at han var blitt dypt forelsket. Respekt for hva som var rett ord i rett tid hadde han alltid, og han er forsiktig med ordet ’kjærlighet’ i brevene. Likeledes vet han ikke riktig hva han skal signere med. Det blir initialene ’JAJ’, noen ganger en omskrivning av navnet, noen ganger et morsomt psevdonym. Det er først tidlig i september at han tar spranget og signerer med det navnet hans nærmeste bruker, ’Jim’. Han er ikke så tilbakeholdende i begynnelsen av brevene. Hun blir raskt ’Kjære Nora’. Noen ganger er hun ’Kjære geipende Nora’ eller ’Kjære surmulende Nora’. Det engelske ordet han bruker, ’pouting’, peker i retning av en munter geip, ellers ville han neppe brukt det. Ordet er interessant - det viser en kvinne som ikke jatter med, men som på vennskapelig vis tar igjen ved hjelp av sitt ansiktsuttrykk. En liten forandring som skjer med navnet hennes er megetsigende. Det ble skrevet med ’h’ til slutt inntil hun møtte Joyce. Deretter ble det ’Nora’, som i Ibsens Et Dukkehjem. Det var sikkert Joyce som tok initiativet til dette. Hun minner ham om Ibsens heltinne. At navneendringen også vitner om hans vilje til å bestemme over henne, var han neppe selv klar over.
Nora ble forskrekket over en del av det Joyce fortalte henne. Han la ikke skjul på sine tidligere seksuelle erfaringer, og han erklærte seg som en fiende av den katolske kirken, vel vitende om at Nora gikk regelmessig til messe. Mang en gang måtte hun gi opp å følge kjærestens tankeflukt når han utviklet subtile ideer om liv og diktning for henne. Men Nora var ikke lettskremt, og hadde en egen evne til å skjære igjennom når Joyce ble for mye av en posør. Til sine tider ønsket hun nok at det var en mann med mer konvensjonelle planer for fremtiden hun hadde møtt, men hun likte nå en gang intelligente gutter og menn. Og Joyce, så selvsikker på visse måter, appellerte til hennes omsorg. I alt han fortalte om sitt liv lå også bildet av en gutt som ikke hadde det lett med seg selv og omverdenen.»
Episoden denne kvelden i Ringsend er brukt av Joyce både i Portrett av kunstneren og ikke minst i Ulysses (ref. innlegget 11. juli). På bakgrunn av pornografianklagene mot Ulysses er det interessant at den eneste seksuelle utløsningen som er skildret i boka, er i denne scenen da Bloom onanerer ved synet av Gerty MacDowell (som er klar over hva han gjør, og spiller opp til det ved å blotte bena sine for ham og la ham se undertøyet sitt). Dowell - do well - navnet er ikke tilfeldig valgt.
Så skjellsettende må det første stevnemøtet med Nora altså ha vært. I henne fant Joyce både den kvinnen som forløste hans seksuelle lengsler, og en venn og livsledsager. En kombinasjon som kan være skjebnebestemmende for noen og enhver.
Vanligvis er det uinteressant, synes jeg, hvordan en dikters liv er i forhold til det han skriver. Alle forfattere bruker kanskje seg selv og sine personlige erfaringer i ulik grad, men som regel er ikke disse forbindelsene så direkte at de er interessante. At Hamsun var nazist sier meg for eksempel ingenting om bøkene hans.
Når det gjelder Joyce derimot, er forholdet et annet, fordi Joyce i sjelden grad brukte seg selv og sine personlige erfaringer som forelegg for sine litterære skildringer. Hos Joyce går liv og diktning opp i en høyere enhet, og det ene lar seg knapt forstå uten kjennskap til det andre.
«Joyce vandret ofte rundt i Dublins gater på denne tiden, slik som han hadde gjort helt siden gymnasdagene da livet hjemme begynte å bli uutholdelig. Så, den 10. juni 1904, i Nassau Street, skjer det noe ekstraordinært. Joyce stopper en ung kvinne. Han kan ha sett henne før, men neppe snakket med henne. Han og hans venner kastet langt blikk etter damene på sine spaserturer. Den han nå henvendte seg til var iøynefallende, også for Joyce som var nærsynt og ikke brukte briller på denne tiden: et praktfullt rødbrunt hår, en høyreist, flott skikkelse og et energisk ganglag. [...] Hva de to sa til hverandre, vet ingen. Men postgangen i Dublin var utmerket (folk kunne skrive til hverandre og få svar flere ganger per dag i sentrum av byen), og Joyce var av natur en brevskriver. Han skrev til henne og foreslo at de skulle møtes neste kveld. Men ingen ung dame kom. [...] Han ber så om et nytt møte, ’hvis du ikke har glemt meg’. Og torsdag 16. juni møttes de om kvelden og vandret utover mot Ringsend. Det var ikke tilfeldig at det ble i den retningen. I Ringsend er det en stor park, og utenfor den et øde molo- og strandområde. En tur dit ga store muligheter for å være alene.
En ny verden åpner seg for Joyce denne kvelden. Han erfaringer med kvinner hadde vært av to slag. På den ene siden de pene og pyntelige han hadde møtt på universitet og ellers i velstående katolske kretser. De var døtre i solide familier hvor sex var et ikke-tema i samtale, og noe de ellers vegret seg mot på en måte som Joyce ikke hadde lett for å takle. [...] På den andre siden horer. Nå, denne kvelden, møtte han en ung kvinne han kunne ha respekt for, og som var åpen både om sitt eget og hans seksuelle behov. De hadde ikke samleie, men hun overrasket ham stort ved å være seksuelt aktiv. Hun kjælte med ham, antagelig slik at han fikk orgasme. Det var først i et brev en god stund senere at Joyce kom tilbake til akkurat denne kvelden. Det er et merkelig alvor (og ikke bare et spark til kirken) i det ordet han da bruker om det som skjedde: et sakrament. [...]
Etter som Joyce fikk mer perspektiv på det som hadde skjedd den 16. juni, skjønte han at han var blitt dypt forelsket. Respekt for hva som var rett ord i rett tid hadde han alltid, og han er forsiktig med ordet ’kjærlighet’ i brevene. Likeledes vet han ikke riktig hva han skal signere med. Det blir initialene ’JAJ’, noen ganger en omskrivning av navnet, noen ganger et morsomt psevdonym. Det er først tidlig i september at han tar spranget og signerer med det navnet hans nærmeste bruker, ’Jim’. Han er ikke så tilbakeholdende i begynnelsen av brevene. Hun blir raskt ’Kjære Nora’. Noen ganger er hun ’Kjære geipende Nora’ eller ’Kjære surmulende Nora’. Det engelske ordet han bruker, ’pouting’, peker i retning av en munter geip, ellers ville han neppe brukt det. Ordet er interessant - det viser en kvinne som ikke jatter med, men som på vennskapelig vis tar igjen ved hjelp av sitt ansiktsuttrykk. En liten forandring som skjer med navnet hennes er megetsigende. Det ble skrevet med ’h’ til slutt inntil hun møtte Joyce. Deretter ble det ’Nora’, som i Ibsens Et Dukkehjem. Det var sikkert Joyce som tok initiativet til dette. Hun minner ham om Ibsens heltinne. At navneendringen også vitner om hans vilje til å bestemme over henne, var han neppe selv klar over.
Nora ble forskrekket over en del av det Joyce fortalte henne. Han la ikke skjul på sine tidligere seksuelle erfaringer, og han erklærte seg som en fiende av den katolske kirken, vel vitende om at Nora gikk regelmessig til messe. Mang en gang måtte hun gi opp å følge kjærestens tankeflukt når han utviklet subtile ideer om liv og diktning for henne. Men Nora var ikke lettskremt, og hadde en egen evne til å skjære igjennom når Joyce ble for mye av en posør. Til sine tider ønsket hun nok at det var en mann med mer konvensjonelle planer for fremtiden hun hadde møtt, men hun likte nå en gang intelligente gutter og menn. Og Joyce, så selvsikker på visse måter, appellerte til hennes omsorg. I alt han fortalte om sitt liv lå også bildet av en gutt som ikke hadde det lett med seg selv og omverdenen.»
Episoden denne kvelden i Ringsend er brukt av Joyce både i Portrett av kunstneren og ikke minst i Ulysses (ref. innlegget 11. juli). På bakgrunn av pornografianklagene mot Ulysses er det interessant at den eneste seksuelle utløsningen som er skildret i boka, er i denne scenen da Bloom onanerer ved synet av Gerty MacDowell (som er klar over hva han gjør, og spiller opp til det ved å blotte bena sine for ham og la ham se undertøyet sitt). Dowell - do well - navnet er ikke tilfeldig valgt.
Så skjellsettende må det første stevnemøtet med Nora altså ha vært. I henne fant Joyce både den kvinnen som forløste hans seksuelle lengsler, og en venn og livsledsager. En kombinasjon som kan være skjebnebestemmende for noen og enhver.
Vanligvis er det uinteressant, synes jeg, hvordan en dikters liv er i forhold til det han skriver. Alle forfattere bruker kanskje seg selv og sine personlige erfaringer i ulik grad, men som regel er ikke disse forbindelsene så direkte at de er interessante. At Hamsun var nazist sier meg for eksempel ingenting om bøkene hans.
Når det gjelder Joyce derimot, er forholdet et annet, fordi Joyce i sjelden grad brukte seg selv og sine personlige erfaringer som forelegg for sine litterære skildringer. Hos Joyce går liv og diktning opp i en høyere enhet, og det ene lar seg knapt forstå uten kjennskap til det andre.
En liten kommentar til Tysdahls bemerkning om 'det merkelige alvoret (og ikke bare et spark mot kirken)' i at Joyce bruker ordet sakrament om hans og Noras hyrdestund på stranden i Ringsend. Rent bortsett fra at kirken skal skrives Kirken i dette tilfellet, er Tysdahl muligvis ikke klar over at ekteskapet er et sakrament i den katolske kirke. Joyces bruk av dette ordet kan derfor like gjerne være et uttrykk for at han allerede da skjønte at han hadde funnet den store kjærligheten i sitt liv, at det altså var ekte følelser, og ikke et 'spark til Kirken', for det er selvfølgelig følelsene som konstituerer et ekteskap, og ikke ytre formaliteter.
5 kommentarer:
Hei, TM!
Nå har også jeg opprettet en blogg. Den er helt åpenbart i sin spede begynnelse, og jeg er ennå ikke fornøyd med layouten. Bloggen er kalt bokOGfilm og jeg skal forsøke å bidra med noe daglig. Hvis du finner den i Web-jungelen, kan du slenge inn en kommentar, så jeg ser at det funker ?!
Jeg kommer også til å lese Ulysses denne sommeren. Fra før av har jeg både Lagercrantz og Tysdahl i bokhylla, og de kan nok være gode hjelpere på veien.
Det er du som har æren - eller skylden - for at jeg nå for alvor går løs på James Joyce!
Jeg har dessuten en bok som heter "Married to genius", hvor James & Nora har fått et eget kapittel. Kan godt sakse derfra, hvis du er interessert.
"Married to a genius" virket så interessant at jeg allerede har bestilt den fra amazon.co.uk!
En morsom liten tilfeldighet: jeg er akkurat kommet hjem fra ferie i Irland, der jeg blant annet var innom Noras hus i Galway :-)
Fin blogg du har, jeg er ofte innom etter at jeg oppdaget den for ikke så lenge siden.
Jorid: Takk for hyggelig kommentar. Som dessuten vekket lengselen etter Irland - det er 30 år siden jeg var der sist ...
Legg inn en kommentar