Den overdådige og fruktbare bruken av språket ...

«... nettopp friheten fra de vanlige språklige konvensjonene gjør Mr. Joyce i stand til å bruke sitt talent, den nesten utrolige virtuositeten, fullt og helt. Avsnitt som er ren poesi alternerer med de hardeste og mest utsøkt hånlige parodier; i en setning alternerer voldsomme og høyrøstede etterligninger med subtile antydninger om karaktertrekk. Den er allikevel et verk med mye [realistisk] observasjon, og observasjoner skjerpet av avsky, men det er fremfor alt den overdådige og fruktbare bruken av språket som vil fascinere leserne.»
Anonym anmelder av Ulysses i Times Literary Supplement

Sitatet er gjengitt i Tysdahls biografi, og Tysdahl kommenterer: «Dette er nye toner i forhold til både de seriøse bemerkningene om boken som et oppgjør med Europas sivilisasjon og den moralske forargelsen over obskøne avsnitt. Ulysses begynner å finne sin plass som den allsidige romanen de fleste lesere i senere generasjoner har kommet til å sette pris på.»

Jeg synes også følgende sitat kan være nyttig som en slags sammenfatning av hva det vil si å lese Ulysses:

«Det sies ofte om Ulysses at den er vanskelig, men dette er en halvsannhet. Romanen har en handling som er enkel i hovedtrekkene. I løpet av den ene dagen handlingen i boken utspiller seg, den 16. juni 1904, møter vi først Stephen Dedalus, en ung dikterspire som liker å briljere med sine usedvanlig store kunnskaper - både overfor seg selv og andre. Så følger vi gjennom mange episoder Leopold Bloom, en middelaldrende mann preget av usedvanlig nysgjerrighet og oppfinnsomhet så vel som av levende interesse for Dublin, og ikke minst Dublins rariteter, i fortid og nåtid. På slutten av dagen tar han seg av Stephen, som har drukket for mye. I siste episode lytter vi så til den søvndrukne stemmen til Blooms kone Molly, som til slutt sovner helt. Tankene hennes (en bevissthetsstrøm som flyter forholdsvis fritt) kommer innom svært mange personer og hendelser i livet hennes. Ingen av hovedpersonene er spesielt gåtefulle.
Når Ulysses allikevel med en viss rett anses for en vanskelig roman, skyldes det mest den eksperimentelle stilen, rikdommen i persongalleriet og de mange referansene til livet i Dublin for 100 år siden. Ved første lesning er det ikke lett å holde orden på personene, stedsnavnene og glimtene fra dagliglivet i gatene og fra byens historie. Ulysses er mer enn de aller flest romaner en bok som gir rikere uttelling for den som leser den for andre eller tredje gang. Da faller detaljene på plass og man ser lettere mønsteret i helheten. Jo flere referanser en leser kan ta, jo morsommere og rikere blir romanen, men det er ikke nødvendig å forstå alle for å følge handlingsgangen og få et rimelig godt inntrykk av hovedpersonene. En underfundig ’trøst’ for lesere som ikke greier å plassere alle personene er for øvrig bygd inn i boken. Joyce er seg bevisst at han skriver en byroman (i likhet med de fleste andre store modernistene hadde han minimal sans for landsbygda), og han vet at i byer møter vi stadig folk vi ikke vet hvem er. Flere steder nevnes personer som blir borte igjen uten at det finnes noen som helst forklaring på hvem eller hva de er.»