Mine første bilturer foregikk i 1950-årene, i farfars 1936-modell Ford Eiffel. Om bilen var gammel, var olabuksa helt ny, i enhver forstand. Og som man ser, er jeg avbildet under en meget nødvendig pause i veikanten.
Hva slags forhold har jeg til biler? Et nødvendig onde, er min første tanke. Jeg er hverken teknisk interessert eller teknisk kyndig, og biler har for meg egentlig bare verdi som fremkomstmiddel. De gir meg frihet og bevegelighet. Jeg har vokst opp med bil, noe som - alderen tatt i betraktning - ikke er en selvfølge, siden folk flest ikke hadde bil i min barndom. De ti første årene av mitt liv var det f.eks. ikke fritt bilsalg her i landet. Det var rett og slett knapphet på biler, fordi industrien led under følgene av annen verdenskrig. Først i 1960 ble det igjen fritt bilsalg i Norge. Det man først og fremst brukte bilen til den gangen, var å kjøre på biltur. Hver eneste søndag om sommeren dro vi på tur, med nisteskrin, saft og kaffe. Det gjaldt å finne et fint sted å raste, gjerne ved et vann. Og vi dro på campingferie til Danmark og Sverige, med telt og hjemmesydde soveposer. Bilene var dårlige, veiene var dårlige, og jeg var konstant bilsyk. Det forhindret ikke at jeg har eid og kjørt biler i hele mitt voksne liv, i en periode også på profesjonell basis, som drosjeeier i hovedstaden.
1 kommentar:
Veldig nusselig bilde! Det er noe med små guttenakker som er veldig søtt. :-) Det må sikkert den som har tatt dette geniale bildet også ha tenkt. Det er nesten som om jeg kjenner at jeg deler et smil med den fotografen - uavhengig av tid og rom.
Legg inn en kommentar