Mennesket og havet.

Hva gjør de som kommer til et sted som dette? Hvorfor er de her? De går til havet. De er her for å være ved havet. Etter min mening er menneskets dragning mot havet et slags urinstinkt på linje trangen til å ha en hule (hus), brenne bål, omgi seg med hunder, gå på jakt, sanke bær.
Å gå langs havet er som å nullstille sinnet, bare føle seg som det lille mennesket man er mot elementene, og samtidig paradoksalt nok dermed komme nærmere seg selv.
Ingen meditativ musikk kan sammenlignes med vindsuset, bruset fra havet og den skummende, fossende, rislende lyden av bølgene som bryter mot stranden igjen og igjen i en evig bevegelse.
Derfor søker menneskene hit. Alles oppmerksomhet er vendt mot havet. Alle veier og stier peker mot havet. Det første folk gjør når de kommer hit, og deretter fortsetter å gjøre, er å kle seg for været og begi seg over sandklittene og ned på stranden - til havet og vinden og bølgene og den uendelige horisonten. Og kanskje til uendeligheten i seg selv.