"Denne setningen har vart lenge nok."

«Er det for min skyld du er kommet? Ja, sa hun. Ja vel, her er jeg, sa jeg. Og jeg, var ikke jeg kommet for hennes skyld? Her er jeg, her er jeg, sa jeg til meg selv. Jeg satte meg ved siden av henne, men fór øyeblikkelig opp igjen, i ett sprang, som om jeg hadde brent meg. Jeg verket etter å gå min vei, å vite om det var slutt. Men før jeg gikk min vei, for å være på den sikre siden, spurte jeg om hun kunne synge en sang for meg. Jeg trodde først hun ville nekte, jeg mener rett og slett ikke synge, men nei, etter en stund begynte hun å synge, og sang en god stund, stadig den samme sangen tror jeg, uten å skifte stilling. Jeg kjente ikke sangen, jeg hadde aldri hørt den før og kommer aldri til å høre den igjen. Jeg husker bare at det var noe om sitrontrær, eller appelsintrær, for av alle de andre sangene jeg har hørt i mitt liv, og jeg har hørt en del, for det er så å si fysisk umulig å leve, slik jeg levde, med mindre man er døv, uten å høre sang, har jeg ikke bevart det minste, ikke ett ord, ikke én note, eller så få ord, så få noter, at hva, at ingenting, denne setningen har vart lenge nok.»

Samuel Beckett: Første kjærlighet. Oversatt av Morten Claussen.

Dette innlegget er inspirert av DETTE innlegget i Flimre-bloggen, om Solstad og de lange setningene hans. Beckett kan i hvert fall - i motsetning til Solstad? - konstatere at en setning har vart lenge nok.