Jeg bestemmer selv hva jeg skal lese. Selvfølgelig gjør jeg det. Noen ganger riktignok etter anbefaling eller inspirasjon fra andre. Nå har jeg imidlertid gjort noe jeg tror jeg ikke har gjort før -- nemlig inngått avtale om å lese to bøker. Den ene avtalen er inngått med forfatteren, i dette tilfelle Torgrim Eggen, om å lese Hermanas og fortelle ham etterpå hva jeg mener om den. Den andre avtalen er med Det norske Samlaget om å lese Edmund Austigards siste bok og blogge om det. Jeg kommer selvfølgelig også til å blogge om Hermanas.
Avtalen med Eggen kom i stand på den måten at jeg mailet ham om mine erfaringer med hans forfatterskap (det som begynte med en nedsabling av Hermanas på grunnlag av et kort sitat, og som foreløpig har endt med en lovprisning av Hilal). Jeg fikk hyggelig svar tilbake, og nå har jeg altså lovet å lese Hermanas på skikkelig vis.
Avtalen med Samlaget kom på grunnlag av en mail fra markedsavdelingen deres. De hadde fått et tips om at jeg hadde lest Austigards første bok (Krinsereglane) og likt den, og derfor ville de gjerne sende meg den nyeste (Taxi for BA Beckström- eller kunsten å danse på furu). Jeg opplyste at tipset ikke medførte riktighet; jeg har ikke lest Austigard, men at jeg gjerne ville ha boken, og at jeg gikk ut fra at poenget var at jeg skulle blogge om den (som kjent er ingen lunsj gratis). Og det var det.
Og begge disse avtalene har jeg selvfølgelig tenkt å holde. Hermanas kommer visst i paperback i disse dager, men jeg skal snart til Oslo og kommer nok i første omgang til å se etter den innbundet i Oslo Nye Antikvariat.
4 kommentarer:
Det kan være interessant å lese en bok etter avtale, for jeg synes man ofte leser på en litt annen, og mer bevisst måte når man vet at man ikke bare skal uttale seg om den etterpå, men kanskje også få motspørsmål på refleksjonene man har. Og det blir jo også givende for en selv. :-)
Hvorvidt det finnes frie lunsjer er også et interessant spørsmål. Generellt holder jeg med deg, men jeg har flere ganger fått bøker uten noe krav om blogging. (Antageligvis regner bokgiveren da med å få tilbake på sin frie lunsj på en annen måte eller i ett lengre/annet perspektiv.)
Jeg skulle nok være mer usikker på å ta imot en bok mot løfte om blogging, for da melder spørsmålet seg straks om hvorvidt man da kan uttale seg (blogge) kritisk til boken...
Spectatia: I begge disse tilfellene føler jeg meg fullstendig fri til å si hva jeg mener. Det mener jeg er en underliggende forutsetning.
I det siste tilfellet, hvor jeg får boken gratis tilsendt, vil jeg se på meg selv som en anmelder. Forlaget aner jo ikke på forhånd hva utfallet vil bli. Derimot regner man kanskje med at all omtale er god omtale, dvs. at selv ikke-så-god-omtale bidrar til å gjøre boka mer kjent og potensielt mer etterspurt. Det er i så fall helt greit for meg.
Godt å høre!
Men jeg har nemlig også truffet på dem som sier at de da bare ville nevne det de kan se som positivt med boken, og utelate det negative, og da mener jeg det blir en uinteressant blogg å lese.
Einig.
Viss ein skal skrive bokmelding bør ein vere ærleg. Dersom ein kun vil framheve det positive for å ikkje såre forfattaren, kan det liksågodt vere det same. Det er jo ikkje som om ein får betalt for å drive reklame.
Legg inn en kommentar