25. november 2007
Døren
«Så lenge vi har bøker, kommer vi ikke til å henge oss,» skal franske Marie de Rabutin-Chantal, Marquise de Sévigné (1626--96) ha sagt, kjent for sine spirituelle brev til datteren. Jeg vet ikke hvorfor hun eventuelt skulle ha hengt seg hvis ikke hun hadde bøker - poenget er at hun tydeligvis ser lyst på livet så lenge hun har bøker. «Så mange bøker, så liten tid,» sier sesselja i en kommentar til et av mine innlegg nylig, om den store ungarske forfatteren Magda Szabó, som jeg ikke kjente til, og som fikk meg til å gruble litt over hvor mange andre storheter i verdenslitteraturen jeg heller ikke har hørt om.
Nå vet jeg ikke om det er riktig å sette disse to utsagnene opp som motsetninger, men akkurat som to mennesker kan betrakte det samme delvis vannfylte glasset og karakterisere det som henholdsvis halvtomt og halvfullt, kan man også se det som enten trist eller gledelig at det er langt flere bøker i verden enn man kan rekke å lese i løpe av et liv. Man trenger ikke nødvendigvis tilhøre bare den ene av disse kategoriene, man kan jo i perioder se det både på den ene og den andre måten.
Selv er jeg akkurat nå litt fortvilet over at jeg får lest mindre enn jeg vil for tiden, og dermed ikke får avsluttet en del av leseprosjektene jeg holder på med. Det kan jeg delvis løse ved å bli litt flinkere til å strukturere meg på dette området, det vil si flinkere til å utnytte den tiden jeg har.
Denne situasjonen blir ikke bedre av at jeg stadig lar lesingen ta sine egne veier og gir etter for plutselige innfall. Morgenbladets artikkel om Magda Szabo (se innleggene i går og forgårs) gjorde meg så nysgjerrig på hennes roman Døren at jeg gikk på biblioteket og lånte den i går, og følgelig er jeg nå i gang med å lese enda en bok. Den minner forresten en del om Canettis Forblindelsen, som jeg også er i gang med (og som jeg må innrømme at jeg strever litt med). Både i stil, men ikke minst tematisk, i og med at en av hovedpersonene er en meget spesiell hushjelp. Kan Szabo være påvirket av Canetti? Eller er det en særegen østeuropeisk tematikk dette, å skrive om hushjelper?
Baksideteksten til Døren lyder slik: «Døren er et fascinerende og uforglemmelig portrett av to kvinner. Vi møter historiens forteller, en forfatter, og den eldre hushjelpen Emmerenc, som har jobbet for henne i nærmere tjue år. Den ene lever nesten bare gjennom ordene, den andre kan knapt nok lese. Tjenestekvinen representerer både ydmykhet og offervilje, forfatteren en slags intellektuell arroganse. Men de knyttes nærmere sammen enn noen av dem kunne ane. For Emmerenc gir alt, enten det dreier seg om å redde en jøde, en tysker, en tyv eller en hjemløs katt. Hun tviler aldri et sekund. Heller ikke når det gjelder en tjeneste hun kan gjøre sine nærmeste. Men det er én ting hun ikke deler. Hun slipper aldri noen innenfor døren til sitt hjem.» Derav bokens tittel, med andre ord.
Den rev meg med, denne boken, så nå får jeg komme meg gjennom den og Beckström-boka i første omgang.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
Statens kunstnerstipend er tildelt. På DENNE siden er det lenker til listene over både kunstnerstipender og garantiinntekter. Flere i det l...
-
Hva passer vel bedre akkurat nå enn et sommerbilde? Gustave Courbet: Les demoiselles des bords de la Seine (été), 1856, Musée du...
3 kommentarer:
"Denne situasjonen blir ikke bedre av at jeg stadig lar lesingen ta sine egne veier og gir etter for plutselige innfall."
Dette kjenner eg meg veldig igjen i. Kanskje er dette noko som kjenneteiknar oss lesehestar? Vi er rett og slett veldig glupske og nyfikne?
aina: Godt å høre at det er flere som har det sånn. Jeg har aldri tenkt på at det kan være en sammenheng mellom leselyst og nysgjerrighet, men jeg tror det kan være noe i det, for jeg også har begge disse egenskapene.
Og så synes jeg jo det er både morsomt og spennende at lesingen er litt anarkistisk av seg.
Helt enig: Forblindelsen kan være tung. Jeg skulle gjerne ha sett den kortere, rett og slett. For poenget er jo der allerede etter femti sider. Så vil vel kanskje forfatteren si noe annet i tillegg? Det var ingen rask tid, som vår, men en gang er også vår tid gammeldags; og jeg tror bøker overlever!
Vi oppmuntrer hverandre til å lese gjennom stadig nye medier; så hverken du eller jeg er alene om å sette pris på god litteratur! (Selv om det iblant virker sånn!)
Legg inn en kommentar