Om å lese

”Jeg forundres stadig over at det er (tilsynelatende i alle fall) like mange vinkler å tilnærme seg en roman på som det er mennesker” sier leselama i en kommentar til ”taxi-vinklingen” min på Beckström-boka.
Det slår meg også, når jeg leser de forskjellige bokbloggene rundt omkring, hvor forskjellige vi er som lesere, og hvor forskjellig vi opplever de ulike bøkene. På en måte er det jo flott at det er sånn, på den annen side kan man lure om vi da virkelig har en felles opplevelse av det vi leser.

I en kommentar til ainas rapport om sin lesing av Beckström-boka, påpeker jeg hvor diametralt forskjellige vi er. ”Likar du ikkje Gabriel Garcia Marques eller magisk realisme, så er nok ikkje denne boka noko for deg. Er du derimot open til sinns, med ein hjerne som taklar glidande overgangar og ein litt sprø og vilter humor, er dette kanskje midt i blinken,” sier Aina (hele innlegget finner du HER). Jeg føler at dette er en god beskrivelse av meg. Her om dagen var jeg på biblioteket for å levere bøker, men ble stående og bla i noen av årets nye norske romaner. Så mange traurige og realistiske beskrivelser! Jeg skal ikke nevne noen forfatternavn av frykt for å gjøre noen urett - jeg har tross alt brent meg på å dømme bøker etter kortvarig bladring. Resultatet var imidlertid at jeg fikk lyst til å gå rett hjem og finne frem Beckett.

Beckström-boka er helt etter min smak. Det surrealistiske og absurde er nettopp noe av det som gjør boka vakker og leseverdig i mine øyne. Kanskje ikke så rart, siden jeg selv har rikelig med absurd humor i barnebøkene mine.

Samtidig må jeg berømme aina for at hun er så åpen nettopp for at andre leser Beckström-boka med andre øyne enn henne: ”Edmund Austigard, folkens! Merk dykk det namnet” avslutter hun innlegget sitt med. (Det er forresten en meget positiv anmeldelse av denne boka i siste nummer av Morgenbladet.)

Det må vel også sies at de færreste av oss neppe er ensporede som lesere. Selv om jeg har en forkjærlighet for det absurde og humoristiske, betyr ikke det at jeg ikke leser veldig mye annet, og mye forskjellig, med minst like stort utbytte. Humor kan dessuten ha svært mangeartede uttrykk.

Og det virker jo også som om aina på sin side har hatt et visst utbytte av Austigard, selv om denne sjangeren ikke er hennes foretrukne. Kanskje det er ett av kriteriene på en god bok; at den kan treffe ulike lesere? Samtidig kan jo en smal bok, som bare treffer få lesere, også være god. Kanskje jeg bare må konkludere med at det ikke er mulig, i hvert fall ikke alltid, å finne rasjonelle forklaringer på hvorfor vi liker én bok eller én forfatter og ikke en annen.

Men nettopp dette uforutsigbare i møtet mellom bok og leser er etter min mening noe av det spennende ved å lese. Man kan bli overrasket, både i positiv og i negativ forstand. Det gjelder å utsette seg for så mye litteratur som mulig! Det er nettopp denne åpne og nysgjerrige - og samtidig kritiske - holdningen jeg tror er en fellesnevner for de bokbloggene jeg liker best, og som jeg håper også preger min egen lesning.