Gode naboer

Vintermorgen ved det lille røde huset i skogen.




Det lille røde huset i skogen ligger for seg selv, men er ikke helt uten kontakt med omverdenen. Det er gårder rundt om, bak skogen. For noen dager siden ringte den nærmeste naboen og fortalte at sønnen hadde brøytet veien, og at alt var vel på «bruket» vårt. De holder øye med det når de går tur.
Da vi kom i dag, var den nybrøytede veien imidlertid så glatt at vi ikke torde å kjøre på den. Mannen med brøytetraktoren hadde ikke strøapparat, men vi fikk vite at fetteren hans hadde. Altså kjørte vi til fetteren, på en stor gård en kilometers vei unna. Han var ute og strødde for kommunen, men kona ga meg mobilnummeret. Før jeg ringte, ville jeg inspisere veien med egne øyne, så vi kjørte til den andre enden av veien vår, hvor det er gå-avstand ned til bruket (men for bratt å kjøre), parkerte bilen der, og bar tingene ned. Ikke før hadde jeg begynt å gå bortover kjøreveien for å se den an, før en diger traktor kom durende med sanden sprutende fra strøapparatet bak. Jeg hadde jo ikke engang rukket å ringe, så kona måtte ha gitt ham beskjed om at vi hadde vært der. Fort gjort, ikke ville han ha betaling heller (han hadde tilfeldigvis litt sand til overs, som han sa). Men datteren hans, som var med på traktoren, fikk en bok av meg.
Sånn er det her. Snille naboer. Det er så utrolig deilig med hjelpsomme mennesker.