17. desember 2007
Julebrev
Morgenturen i dag var som å begi seg inn i et julekort. De firbeinte turkameratene mine skimtes langt borte i veien.
Noe av det som stresser meg mest før jul, er å skrive julebrev. Jeg vet ikke helt hvorfor. Én ting er at det var lettere med barn i huset, for da hadde hverdagen litt flere begivenheter å ta utgangspunkt i. En annen ting er at julebrev skal liksom være så morsomme og så ... ja, jeg vet ikke helt hva de skal, men jeg erfarer i hvert fall at prestasjonsangsten lett kommer snikende.
I går, søndag, klarte jeg likevel på mirakuløst vis å få skrevet de brevene jeg skulle, og i dag ble de sendt.
Hva julebrev skal eller ikke skal være, eller kanskje rettere sagt hva de er eller ikke er, kan du kanskje bli litt klokere på ved å lese DENNE artikkelen.
Forskeren som blir intervjuet er en god venninne av meg som er filolog og førstelektor på høyskolen i Oslo. Hun spurte meg om hun kunne sitere fra noen av mine brev (anonymt, selvsagt) da hun skrev artikkelen med forskningsresultatet sitt, men jeg ville ikke det. Privat er privat. Men jeg skrev visst ganske morsomme julebrev en gang. De er blitt kjedeligere og kortere etter hvert.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
Statens kunstnerstipend er tildelt. På DENNE siden er det lenker til listene over både kunstnerstipender og garantiinntekter. Flere i det l...
-
Hva passer vel bedre akkurat nå enn et sommerbilde? Gustave Courbet: Les demoiselles des bords de la Seine (été), 1856, Musée du...
2 kommentarer:
Jeg har sluttet helt med både julebrev og julekort, jeg. Før skrev jeg mye og langt. Nå holder jeg meg til å sende postkort fra Londonjuleturene til spesielt utvalgte.
Det var morsomt å se at noen faktisk forsker på fenomenet julebrev. Jeg har selv tenkt en del over denne spesielle sjangeren som var på det mest poulære for noen år siden da mange i min omgangskrets hadde mindre barn. Etterhvert syntes jeg dette ble mer og mer tragikomisk, og særlig den første julen etter at vi hadde vært gjennom en skilsmisse. Jeg husker at jeg fikk en fandenivoldsk trang til å skrive en parodi på julebrev og sende rundt den julen, der jeg hadde lyst til å smelle til med ironi. Heldigvis tok jeg meg sammen. Det kunne i beste fall blitt tatt opp som et utslag av misunnelse. Jeg liker fremdeles ikke den skrytete tonen i disse brevene, som det heldigvis er blitt færre av (kanskje flere er blitt skilt)Det er mye mer interessant å skrive ned noen betraktninger over livet og tilværelsen - helst med et islett av humor - det er jo humor som gjør tilværelsen utholdelig lett.
God jul!
Legg inn en kommentar