Krakow

Besserwisser spør, i en kommentar til innlegget under, om hva Aasne Linnestås roman Krakow egentlig handler om. Jeg siterer fra baksideteksten: "Krakow er en roman om kampen for å komme seg gjennom en stor sorg: etter å ha mistet barnet sitt få timer etter fødselen, reiser Viel til Krakow, byen hun en gang studerte i. Krakow er også en roman om steder og situasjoner mennesker oppsøker, når livet ikke lenger kan leves som før."

Baksideteksten omfatter også denne lille smaksprøven på innholdet:

"Sommeren var rett rundt hjørnet. Alt ville bli lysere. Jeg snakket knapt med folk disse ukene, strengt tatt hadde jeg ikke snakket med særlig mange i ukene og månedene før fødselen heller. Stillheten beskyttet meg, jeg kjente det sånn. Det ble ingen flere telefoner i ukene som fulgte. De få som kom innom forsøkte så godt de kunne å nå frem med ordene sine, men det fantes ikke språk for det som hadde skjedd. Aldri, tenkte jeg, finnes et språk som strekker til nå, mellom dem der utenfor, og meg."

La meg bare legge til, som min personlige oppfatning etter å ha lest relativt få sider, at dette ikke er en "problemroman" i den forstand at forfatteren har som påtrengende intensjon å fortelle om hvordan det er å miste et barn under disse omstendigheter og sorgen over det. Likevel er det nettopp det hun gjør, men i en kunsterisk bearbeidet form (meget vellykket sådan, etter min mening) som på en måte gjør dette grunntemaet både vesentlig og uvesentlig på samme tid. Og, sannsynligvis, på en måte som gjør sterkere inntrykk på leseren enn en tilsvarende sakprosatekst ville gjort. Linnestå formidler hovedpersonens smerte gjennom et kunstnerisk uttrykk som er klart som glass og nakent som livet selv. Vondt og klart og aldeles nydelig.