15. desember 2007
Kunstnerliv i desember
En reprise fra desember i fjor, til glede (får vi håpe) for nye lesere. Samtidig også quiz nr. 4: Hvem har skrevet dette?
Folk lå så meget før i tiden. De lå ved universitetet, de lå på landet om sommeren ... og noen kom seg aldri på bena igjen. Og malerne -- ja, de lå og malte, i Telemark og på Fleskum og hvor det nå var.
Skredsvig, Krogh, Kittelsen og andre i kretsen rundt dem lå i en årrekke oppe ved Stange mølle og malte om vintrene. Ja, de malte ikke korn, selvfølgelig, men bilder. Mølleren der, Ole Pastosen, var nemlig meget kunstinteressert og elsket å ha de store mestere boende hos seg.
Ikke før hadde sneen lagt seg i desember, så strømmet kunstnerne ut fra innestengte atelierer og røykfylte vinstuer. Nå var tiden inne for å dra opp til Pastosen på Stange! Og så bar det i vei med hest og slede oppover Trondheimsveien så det gnistret fra meiene. De var gjerne en tre--fire hestespann i følge, og sledene var fylt til randen av de reisekledde malerne og alt utstyret deres. Skredsvig og Krogh satt alltid i den første sleden, staute og imponerende som de var, innhyllet i store saueskinnspelser og med det lange kunstnerhåret flagrende i vinden.
Med latter og leven kjørte de frem, og god niste hadde de med. Brennevinskaggen ble kastet fra slede til slede, og hver og en tok dyktig for seg av innholdet. Etter hvert som det bar oppover flatbygdene, ble de naturligvis mindre treffsikre, og det hendte seg mer enn en gang at kaggen havnet langt ute i snefonnene. Da ble hestene stanset under megen jubel og halloi, og så var det gjerne Kittelsen som måtte bykse seg frem i sneen for å finne kaggen igjen. Han var så aldeles forlibt i sneen, Kittelsen, og best som han kavet og lette der ute i drivene, så malte han et snelandskap eller to, det kunne være seg en underlig snetung gran eller en liten snedekt kirke.
Så fant han brennevinskaggen og kravlet seg opp i sleden igjen, og så gikk den lystige ferden videre.
Det var nesten som et eventyr da de sent på kvelden kjørte inn i tunet på Møllegården, hvor lyset strømmet fra alle vinduer og liflige dufter sivet ut fra kjøkkenet. I svalen sto Ole Pastosen og tok imot, mens tjenestefolkene flokket seg nysgjerrig i døråpningen. De ville jo gjerne se storfolkene som skulle komme til gårds, som ventelig kan være. Ikke før hadde sledene stanset på gårdsplassen, så røk flere av de yngre kunstnerne overende i nærmeste snødrive, utmattet og drukne etter den livlige ferden opp gjennom bygdene. Skredsvig og Krogh stablet dem på bena igjen og hadde mye moro med dette. Etterpå benket de seg rundt langbordet på Møllegården, og der manglet det ikke på mat og drikke, må vite. Det varte ikke lenge før stemningen var høy og prismer og paradokser svirret i luften. Særlig Skredsvig var så kroket i ord at de andre mest måtte gi seg over, men også han far sjøl på garden bidro med saftige historier. Han likte å smøre tykt på, Pastosen.
Ett år undret Skredsvig seg over hvor Pastosens halvvoksne datter Hedevig var blitt av, siden hun ikke var å se noe sted. Da Ole Pastosen fortalte at hun lå ovenpå og var syk av tæring, ble det en voldsom oppstandelse. «Syk pike!» ropte Krogh ekstatisk. «Dette er et motiv vi har ventet på, mine venner!» Og så føk han opp fra bordet, så flasker og glass hoppet, og de andre var ikke sene om å følge etter. Opp trappen bar det, og inn på Hedevigs værelse. Krogh var først oppe med staffeliet, og satte i gang med å male den syke piken så oljefargene sprutet. Det ble en del disputt blant de andre om hvem som skulle ha de beste plassene, særlig den unge Munch gjorde sitt beste for å trenge seg frem, men snart var alle i gang. Det ble ganske overfylt i det lille rommet etter hvert, og snart var luften tykk av terpentindunst og tobakksrøk. Det var slett ikke bra for den lille syke Hedevig, som lå der i sengen, støttet opp av puter, og stirret lengselsfullt ut gjennom vinduet ... (fortsettes ... kanskje ... jeg mener, Hedevig dør formodentlig ... ja ,ikke bare formodentlig, men ganske sikkert ... og det er jo så trist ... så jeg vet ikke om jeg klarer å skrive mer ...)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
Statens kunstnerstipend er tildelt. På DENNE siden er det lenker til listene over både kunstnerstipender og garantiinntekter. Flere i det l...
-
Hva passer vel bedre akkurat nå enn et sommerbilde? Gustave Courbet: Les demoiselles des bords de la Seine (été), 1856, Musée du...
4 kommentarer:
Her har du vært lur!
Kanskje ikke så lett å google på dette heller?
Men du ga et godt hint... så jeg har svaret, men det er vel litt tidlig å avsløre deg enda?
Kari
Håper jeg har riktig svar da siden jeg har annonsert det.
Da jeg gikk tilbake til innlegget fra desember i fjor, fant jeg at det også var lagt inn under "med egne ord". Så jeg antar at forfatteren her er selveste Tehme Melck.
Er dette et utdrag av noe du har publisert andre steder enn på bloggen? Skulle likt å lest mer.
Kari
Kari: Gratulerer! Riktig svar. Det er jeg som har skrevet det, så dette var et slags lurespørsmål. Skulle likt å lest mer selv også, men det er ikke mer, og det er ikke publisert noe annet sted enn her i bloggen.
Men hvor blir det av cox?
Ja - hvor blir det av Cox?
Han kan da ikke la oss fundere over dette hele julen?!
jeg tenker på en film med gamle, gretne gubber, men tror ikke det kommer derfra?
Husker ikke så mye av filmen heller, annet enn at jeg syns tittelen er morsom. Altså - husker ikke om filmen var bygget på en roman? Men det er vel ikke derfra, da skulle det vært mulig å google seg fra til det (antar jeg.
Men sånne uløste gåter er istand til å gjøre meg småspø, så Cox, kom deg på banen nå etterhvert.
Hyggelig at jeg hadde tenkt riktig og kommet fram til riktig svar. Alltid godt å kjenne at de små grå fungerer som de skal.
Kari
Legg inn en kommentar