27. desember 2007

Litt om å oversette





I Månen over Porten sier Per Petterson et sted at han har hørt at oversettere kan føre timelange og lystige diskusjoner om plasseringen av et komma, og at det er i en sånn situasjon de virkelig er i sitt ess. Tja, jeg vet nå ikke om sånt flisespikkeri er så representativt for vår yrkesgruppe. Vi bruker nok atskillig mer tid på finne det rette ordet, den rette betegnelsen, den rette formuleringen, den rette nyansen.
Et stadig tilbakevendende problem for oss oversettere, er hva ting heter på norsk. Det er ikke så enkelt som man skulle tro. For selv om vi skjønner hva som står i en fremmed tekst (og oversetteren må skjønne alt!), er det ikke sikkert vi vet hva det samme heter på norsk. Da tenker jeg særlig på spesielle terminologier. Hva med ordbøker? tenker du kanskje. Jo, en oversetter ville ikke klart seg uten ordbøker, men de som tror at oversettelse er så enkelt som å slå opp i ordbøker, kan ikke ta mer feil. Ingen kjenner ordbøkenes velsignelse så godt som oversettere, men det er heller ingen som bedre kjenner ordbøkenes begrensninger. Og når ordbøkene ikke gir svar, må man snakke med mennesker som vet. Nylig oversatte jeg en bok med litt sjargong angående helikopterflyging. Da ringte jeg helikopterskvadronen på Rygge og fikk snakke med en helikopterpilot som ga meg det jeg trengte. I samme bok var det snakk om behandling av farlige sprøytemidler. Da ringte jeg Oslo Brannvesen og fikk snakke med rette vedkommende, som blant annet kunne opplyse meg om at brannvesenet har tre typer dykkere, nemlig vanndykkere, røykdykkere og kjemikaliedykkere. Og det var den siste betegnelsen jeg var ute etter. Ordbøker kunne ikke hjelpe meg i noen av disse tilfellene. Man er nødt til å snakke med mennesker som vet, som bruker terminologien til daglig - som vet hva ting heter på norsk. En oversetter kan ikke gjette, ikke ta sjansen på å oversette direkte, ikke tro at ting heter dét og dét. Man er nødt til å vite. Hvis forfatteren har gjort research, må oversetteren også gjøre det. Noen ganger har forfatteren gjort research i den grad at det nærmest står «OBS! Research!» med usynlig skrift i margen. Utenpåklistret, unødig fagterminologi eller overdrevne forklaringer som enten skal fortelle hvor flink forfatteren har vært, eller som røper at vedkommende har fått et kick på akkurat dette feltet. Andre ganger inngår forfatterens faktakunnskaper som en mer naturlig del av helheten. Uansett må oversetteren pent følge med.
Den boka jeg straks skal levere nå, inneholder en del frisørterminologi, så i dag skal jeg ha en arbeidslunsj med en frisør som også er frisørlærer. Dermed kommer frisøren i romanen forhåpentligvis til å bruke de riktige faguttrykkene i min norske oversettelse.

2 kommentarer:

Aina Basso sa...

Dette er jo noko av det som gjer at tv- og film-tekstarar ofte kjem så uheldig ut: Dei sjekkar ikkje med anna enn ordboka, og dei verkar ikkje alltid å vere like inne i sjargong eller sjølve språket dei omset frå. Slik verkar det iallfall på meg, innimellom.

Spectatia sa...

He he! Ja, dette kjenner jeg igen. :-) Mye kan man jo lese seg til på internet nå for tiden, men noen ganger må man ty til telefonen. Sist jeg måtte gjøre det var det noe med arbeidervernregler jeg ikke hadde nok greie på. Men det fikk jeg god hjelp med fra et myndighetskontor jeg ringte til.

Man lærer hele tiden når man jobber med oversetting.