Nå leser også jeg Helene Uri

Ikke fordi det nødvendigvis er å betrakte som et personlig nederlag, men ... Det er litt dette med at lesingen har det med å ta sine egne veier, samt at all omtalen av henne, kombinert med lesingen av Norheims Røff guide til samtidslitteraturen, har gjort meg så nysgjerrig at jeg plukket med meg De beste blant oss sist jeg var på biblioteket.

Da jeg begynte å lese i den, var min første tanke at dette ikke er bra. I neste øyeblikk registrerte jeg at jeg hadde kommet til side 75, sånn just like that.

Nå har jeg straks tilbakelagt halve boka.

Uri gir meg assosiasjoner både til Vigdis Hjorth og Torgrim Eggen, men uten å rekke noen av dem til knærne litterært sett. Uri kan ikke lodde dypere i sine personer enn til overflatiske, ja til dels klisjéaktige fremstillinger, i motsetning til Hjorth. (Interessant nok åpner både Uris bok og Hjorths siste bok Hjulskift med en beskrivelse av campus på Blindern, men deretter skiller de lag, for mens Hjorth tar med seg sin hovedperson vekk fra Blindern, blir Uri værende der stort sett hele tiden, bortsett fra avstikkere til diverse seminarer og kongresser, hvor det ikke uventet knulles like flittig som hjemme på Blindern.) Også erotikken (som det er svært rikelig av i De beste blant oss) er på et klisjéaktig nivå hos Uri, og her kan hun ikke tilnærmelsesvis måle seg med Eggens riktig nok ganske direkte og realistiske, men samtidig mangefasetterte og egentlig ganske følsomme skildringer på samme felt. Når jeg bruker Hjorth og Eggen som referanser her, er det først og fremst for å understreke hvor uendelig langt igjen Uri har før hun kan måle seg med disse, både når det gjelder form og innhold.

Jeg lurer litt på hva som er Uris hensikt med denne boka. Min umiddelbare tanke er: tjene penger. Det er i seg selv en høyst aktverdig hensikt for en forfatter. Men jeg kan ikke fri meg for en følelse av at det er noe spekulativt over Uris bok, og det er ikke fullt så aktverdig i mine øyne.

Uri maler med bred pensel, som det heter. Veldig bred. Personene er som sagt klisjéaktig fremstilt og bringer faktisk tankene hen på kiosklitteratur. Hver gang man begynner på en ny scene, skjønner man ganske fort hvor det bærer hen. Uri unnslår seg ikke engang for å flørte med cliffhangere.

Hvor realistisk universitetsmiljøet er fremstilt, kan jeg egentlig ikke vurdere. Det er mulig at Blindern er en sy(n)dende smeltedigel av erotiske lidenskaper. Jeg har som sagt ikke forutsetninger for å vurdere det. Men jeg har liksom vanskelig for å tro at universitetet i så måte skal skille seg nevneverdig ut fra enhver annen arbeidsplass. Der mennesker møtes, kan både det ene og det andre oppstå. Men den gamle devisen beholder sin gyldighet: Kontorknull blir bare tull.

Det faglige islettet virker utenpåklistret, som små faktabiter strødd utover for å gi boka en slags legitimitet. Kanskje for å understreke at her er det lingvistikkens supergirl som er ute og skriver, og ikke en tomhjernet blondine. Det forhindrer ikke at de faglige referansene bare fremstår som et slags krydder, og ikke noe mer. Like overflatisk som alt annet i boka.

Når jeg sier at jeg plutselig oppdaget at jeg hadde lest til side 75, kan det kanskje tolkes som om det er en medrivende bok. Det tenkte jeg også, men er nå mer tilbøyelig til å se det som et bevis på hvor lett og overflatisk denne boka er. Og så går tankene til kiosklitteraturen igjen. En god bok skal kreve noe av meg som leser, og den skal sette i gang noe hos meg. Uris bok gjør ingen av delene.

Jeg har prøvd å nærme meg denne boka uten forutinntatte holdninger. Det er ikke bare lett, for Helene Uri er et mediefenomen. Når det lokale biblioteket skal ha forfatterkveld og Helene Uri er en av seks inviterte forfattere, er det henne, og bare henne, det er stort bilde av i avisen på forhånd. Det er kanskje ikke Helene Uris skyld, men det kan også hende at hun er en usedvanlig dyktig markedsfører av seg selv og sine produkter. I mine øyne dyktigere som markedsfører enn som forfatter ...