aBSURD.

Som noen lesere av denne bloggen kan ha fått med seg, er jeg glad i absurd litteratur, i det absurde i det hele tatt. Det materialet jeg bruker som råstoff i barnebøkene mine, vitser, er i høyeste grad absurd. I vitsen går det meste an. Fantasien kan boltre seg uhemmet, uten tanke på den reelle verdens begrensninger. Ifølge Freud er vitsen er av den menneskelig tilværelses frisoner, ved siden av drømmen. Også i drømmen foregår det som kjent absurde ting.

Litterært sett er vitsen en historie eller et drama i miniatyrform. Det finnes knapt noen litterær sjanger som er så økonomisk som vitsen. Med f.eks. bare et spørsmål og svar (gåtevits) eller to replikker (kolonvits) har man en historie med personer, handling og et klimaks (poeng). Eventuelt også et scenario.
Men vitsen er en historie som får oss til å le, med eller mot vår vilje. Hvorfor? Fordi den inneholder en inkongruens, et absurd motsetnings- eller misforhold.

Den svenske humorforskeren Björn Roos definerer vitsen slik: "En relativt kort, fiktiv, i regel enepisodisk berättelse, där inkongruens föreligger och där berättelsen slutar abrupt med en skrattframkallande poäng."

Herlig med sånne definisjoner, ikke sant? Nå er jeg ironisk. Jeg tror det er Storm P. som har sagt noe sånt som at humor er det man ikke har når man prøver å forklare det. Sannsynligvis er det mye morsommere å være vitsebokforfatter enn humorforsker. Hvorfor inkongruensen i vitsen fremkaller latter, er en annen sak. Det finnes hjerneforskere som forsker seriøst på det. Når man ikke tenker over det, er det en selvfølge. Men begynner man å spekulere på det, er det veldig innfløkt.

Nå vel. Jeg har en god del litteratur om sånne ting, men jeg er hverken humorforsker, hjerneforsker eller litteraturteoretiker. Mitt eneste formål med å lese teori på dette området er å lage bedre vitsebøker, og det kan denne teorien til en viss grad brukes til.

Når jeg blir intervjuet, blir jeg av og til spurt om jeg har en yndlingsvits. Da pleier jeg å ta denne:

Hørt i musikkforretning:
- Er dette pianoet med garanti?
- Ja visst. Vi garanterer at det er et piano.

Den illustrerer godt det jeg sa om vitsen som en meget komprimert og økonomisk litterær sjanger. Her er et scenario, to personer, replikker og handling/klimaks. Sistnevnte består i et skjærende misforhold i premissene for samtalen. Kundens spørsmål er rasjonelt nok. Han er i en musikkforretning, ser på et piano (formodentlig med tanke på å kjøpe det) og spør om det er garanti på det.
Svaret er imidlertid fullstendig irrasjonelt. Å si at de garanterer at det er et piano, rokker jo ved hele virkelighetsforankringen i historien. I den virkelige verden ville det, under de samme omstendighetene, ikke herske den minste tvil om at det var et piano det var snakk om. Men plutselig rives denne rasjonaliteten vekk under oss, og vi befinner oss i fritt fall. Det hele blir absurd. Og - av en eller annen grunn - lattervekkende.

Nylig (19. januar) hadde jeg et innlegg med en liten historie av den russiske absurdisten Daniil Kharms, "The Readheaded Man":

"There lived a redheaded man who had no eyes or ears. He didn’t have hair either, so he was called a redhead arbitrarily. He couldn’t talk because he had no mouth. He had no nose either. He didn’t even have arms or legs. He had no stomach, he had no legs, he had no spine, and he had no innards at all. He didn’t have anything. So we don’t even know who we’re talking about. It’s better that we don’t talk about him any more."

Likheten med vitsen er tydelig. Også her begynner det tilsynelatende rasjonelt. En rødhåret mann er noe konkret og realistisk. Det er noe vi kan forestille oss. Riktignok har han hverken øyne eller ører, og det er jo noe spesielt, men realismen er fortsatt relativt intakt. Men så får vi vite at han ikke har hår, og at det dermed er helt vilkårlig at han blir omtalt som rødhåret. Nå begynner rasjonaliteten å rakne, og deretter skrelles den av lag for lag, som en løk. Til slutt er det ingenting igjen, den rødhårede mannen eksisterer rett og slett ikke, så Kharms konkluderer med at det er best vi slutter å snakke om ham.
Det er en viss logikk i det, for ingenting er jo ikke noe å snakke om. Eller er det?

Ingenting er jo også noe, som Beckett har hevdet. Hvis det er riktig som en filosof har sagt (husker ikke hvem) at ting bare eksisterer i kraft av sin motsetning, er ingenting motsetningen til noe. Og siden noe eksisterer, så må jo også ingenting eksistere.

Kharms historie er absurd. Er det en historie om en rødhåret mann, eller er det ikke?
Og er pianoet i vitsen over et piano, eller er det ikke?
Er det i det hele tatt noe som er slik vi tror det er?