Johannes Heggland er død, står det i Aftenposten i dag. En ukjent forfatter for mange, kanskje, til tross for at han må ha vært en av landets mest produktive med sine over seksti bøker. Ti av dem befinner seg i mine hyller.
Ikke bare meget aktiv som forfatter, men også som kulturmenneske i det hele tatt, og som lokalpolitiker. Hans død blir nesten en kommentar til den pågående debatten om at alle forfattere kommer fra, eller er basert i, Oslo. «De store navn i norsk litteratur er lokale,» sa han, som selv bodde på fødestedet Tysnes det meste av livet og hentet nesten alt sitt stoff fra Sunnhordland.
Jeg hadde ham som passasjer en gang, i den tiden han var formann i Den norske Forfatterforening. Det forbauset ham å bli gjenkjent av en drosjesjåfør i hovedstaden, men jeg kunne fortelle ham at jeg var gift med en vestlending (ikke sunnhordlending, riktignok) som var en ivrig leser av bøkene hans. Dessuten hadde jeg lest et intervju med ham i A-magasinet kort tid før.
«Som dikter skal man ikke fortelle at mennesket en gang skal dø, men at det skal leve,» sa han en gang. Nå er han selv død, men bøkene hans kommer nok til å leve videre. Den neste kommer i februar!
En Wikipedia-artikkel om Heggland finner du HER .
2 kommentarer:
Et navn jeg bare har hørt om. Johannes Heggland. Jeg synes alltid det er trist, når jeg hører at et skrivende menneske er borte for alltid. Rart det! Men da. f.eks Kurt Vonnegut døde, følte jeg det var som om en god kamerat var forsvunnet. Det gikk inn på meg! (En manns død, en jeg aldri har truffet, påvirker meg mer enn naboens død.) Som sagt; merkelig....
Forfattere blir jo en slags venner. Jeg husker hvor fælt det var da Bjørneboe døde. Men tenk for en arv en forfatter etterlater seg! En fin måte å leve videre på.
Legg inn en kommentar