Alt henger sammen.

Checkpoint Charlie, den berømte grenseovergangen mellom Øst-Berlin og Vest-Berlin, en del av Europas nære historie.



La meg bare si med en gang: Jeg aner ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Det naturlige spørsmålet blir da hvorfor jeg skriver det. Det har jeg selvfølgelig ikke noe svar på. Ikke alle spørsmål har svar. Det er derfor det er viktigere å stille de rette spørsmålene enn å ha de rette svarene.

Jeg tar en pause i lesingen av Aasne Linnestås Krakow. Den er så vakker og sterk og skrevet med et så nakent språk at det nesten gjør vondt. Alle ting henger sammen. Samme dag som jeg har blogget to innlegg om drosjer, tar hovedpersonen i boka drosje fra Krakow til Auschwitz.

Jeg satte meg inn i en drosje. Sjåføren snudde seg. Spurte på engelsk hvor jeg skulle.
-- Auschwitz, svarte jeg.

I går så jeg den polske filmen Pasażerka (Passasjer) av Andrzej Munk. Ufullført, regissøren ble drept i en bilulykke før filmen var ferdig. Den foregår i Auschwitz og blir av mange betraktet som en av de vesentligste filmer som er laget om Holocaust. Men man har ikke hørt om den, ikke sant, fordi den ikke er fra Hollywood. Akkurat som de fleste heller ikke har hørt om verdens beste og sterkeste krigsfilm (fra andre verdenskrig), nemlig den sovjetiske Gå og se (Idi i smotri), omtalt i Dagbladet HER ). Fordi heller ikke den er amerikansk. Min oppfordring: Rett også oppmerksomheten mot andre kulturelle arenaer, f.eks. Europa.

Jeg tenker at jeg må til Auschwitz. Auschwitz er et symbol. Jeg tenker at jeg må se den porten, jernbanesporet, Arbeit Macht Frei. Det kan ikke bare være bilder. Jeg må ha vært der. Tror jeg. Jeg har vært i én konsentrasjonsleir, i Sachsenhausen. Det var vanskelig. Vanskelig bare å være der. Lidelsen sitter i materien, i brosteinene man går på, i brakkene man vandrer gjennom, på henrettelsesstedene, i bygningen for medisinske eksperimenter. Å vandre rundt på et slikt sted, er som å tråkke på en grav. Samtidig tenker jeg at det å besøke et slikt sted også er en måte å hedre alle dem som led og døde der på.

Jeg er født bare fem år etter at dette vanviddet opphørte. Og jeg er europeer. Jeg tror det ble gjort en feil i de himmelske arkiver da jeg ble født som nordmann. Jeg tror at jeg egentlig skulle vært født i et av de store europeiske kulturland, i Ungarn, Tsjekkia, Polen, Østerrike, Tyskland, Italia, Frankrike. Men jeg ble ikke det.

Morfaren min studerte i Berlin en gang. Og selv ble jeg en gang tilbudt jobb som drosjesjåfør i Berlin. Nattskift. Night on Earth. Det var et spennende tilbud, men det var for sent, jeg hadde allerede forlatt drosjeyrket.

En kveld jeg vandret i Berlin, kom jeg plutselig til å se opp på et gateskilt. Ackerstrasse. Hans Fallada, ikke sant. Pinneberg. Der kleine Mann aus Ackerstrasse, han i Lille mann, hva nå (1932). Falladas mest kjente bok. Men den har du kanskje ikke lest.

Alt henger sammen. Mens jeg skriver, blir jeg akkompagnert av Yasmin Levy, CD-en har tittelen Romance & Yasmin, men rent bortsett fra at Yasmin er mørk og vakker, er CD-en hverken sentimental eller spesielt romantisk. Hun er en representant for ladino, den jødisk-spanske kulturen med røtter fra middelalderen, det må være derfor jeg fornemmer klezmer i noe av uttrykket. Og derfor sangene hennes passer så godt til stemningen i Aasne Linnestås Krakow. Og derfor denne musikken bringer meg tilbake til den andre enden av Europa igjen.

Jeg var i Polen en gang. For veldig lenge siden, i jernteppets tid. Uendelig grått og trist. På vei tilbake til Vesten kjørte min reisevenn og jeg gjennom Øst-Tyskland. En mørk, regnfull kveld (som i en film noir) kom vi til en grenseovergang. Noe var feil. En øst-tysk grenseoffiser kom ut av vakthuset med trukket pistol og brølte: Warum kommen sie hier? Jeg forklarte at vi skulle til Vest-Tyskland. Han ville se visumene i passene våre, og viste rasende med pekefingeren: Grenzübergang Drewitz. Det var ikke der vi var. Vi hadde havnet på et helt annet sted i mørket. Tilbake til motorveien. En av Hitlers gamle Autobahn. Autobahn var for øvrig ikke Hitlers oppfinnelse, slik vi som regel får presentert det. Det var Weimarrepublikken som satte i gang byggingen av dette veisystemet. Hitler bare overtok prosjektet og utvidet det, og gjorde det til en del av sitt propagandasystem fordi det sysselsatte mange arbeidsløse. Men det var en digresjon.

Til slutt kommer vi på rett vei og nærmer oss riktig grenseovergang. Biler fra Øst har for lengst fått beskjed om å forlate veien. Bare biler fra Vesten har nå lov til å befinne seg der vi er. Sluser av piggtråd. Speil under bilen, sonder i bensintanken for å sjekke om noen har gjemt seg der, i håp om å slippe ut av det sosialistiske paradiset bak jernteppet.
Videre gjennom piggtrådslusene, og så neste grenseovergang, det berømte Checkpoint Charlie, og så endelig i Vest-Berlin.

Disse grensene eksisterer ikke lenger.

Og jeg aner fortsatt ikke hvor jeg ville med dette innlegget.
Det eneste jeg vet er at alt henger sammen.
På en eller annen måte.