Drosje hjem.

Drosjeholdeplassen ved Grand en vinternatt en gang i 1970-årene. Eget foto. Jeg hadde som regel kameraet med meg i bilen, og her fotograferer jeg gjennom frontruta.



Like etter at jeg hadde skrevet innlegget under, tok jeg en rask nyhetsrunde på nettet og kom tilfeldigvis over DETTE oppslaget på nrk.no, om drosjer i Oslo som ikke vil kjøre unge kvinner hjem fordi de skal for kort vei. Det gjør meg direkte forbannet på yrkets vegne. Jeg hører ikke til dem som mener at alt var bedre før, snarere tvert imot i mange tilfeller. Jeg bare lurer på hvor det er blitt av yrkesstoltheten og profesjonaliteten.
Som det fremgår av artikkelen er det ikke engang lov å avvise passasjerer av en sånn grunn. Kvinner oppfordres til å ta drosje hjem pga voldtektsfaren, og drosje har alltid vært det transportmidlet som har representert den ultimate trygghet for kvinner i alle aldre, fra ungjenter til gamle damer, ikke minst nattestid. Fra dør til dør, trygt og bekvemt.
Fra min egen tid som drosjeeier husker jeg ikke minst nettopp den kundekategorien det er snakk om her, nemlig unge jenter. De har jo ikke penger, så en ganske typisk situasjon på sen kveldstid var to venninner i slutten av tenårene som hadde vært på byen, og som satte seg inn i bilen, rakte meg det de hadde igjen av penger, og ba om å bli kjørt så langt i retning av f.eks. Lambertseter som pengene rakk.
Passasjerer som man vet ikke kan betale for turen, må selvfølgelig avvises, men å spille med åpne kort og be om å bli kjørt så langt pengene rekker, er en ærlig sak. Likevel ikke noen enkel situasjon for meg, for jeg så jo at pengene ikke ville rekke helt frem. Jentene var som regel tynnkledde, kanskje litt beruset også (men ikke nødvendigvis), og det var kanskje en vinterkveld med mange kuldegrader. Hva skulle jeg da gjøre når jeg hadde kjørt så langt som pengene rakk? Sette dem av i Ryenkrysset i mørket og kulda, og la dem traske gatelangs videre, med alt hva det innebar av mulige ubehagelige og farlige situasjoner? Jeg kjørte dem alltid helt frem, det vil med andre ord si at jeg kjørte halve turen uten betaling. Det ble de veldig glade for selvfølgelig, men de kunne jo ikke vite at jeg hadde kalkulert med det hele tiden. Det var mitt valg. Ridderen i den hvite Mercedesen? Nei, det var jobben min å få folk trygt hjem, og en underbetalt tur i ny og ne gjorde meg ikke fattigere.
En annen kategori kvinnelige passasjerer var gamle damer, som også tok drosje hjem på kveldstid. Voldtektsfaren var nok stort sett over for deres del, men de var jo ofte dårlige til bens, og så var det dette med risikoen for veskenapping og overfall, i hvert fall i fantasien. Når vi kom frem, spurte passasjeren ofte litt brydd om jeg kunne bli stående et lite øyeblikk til hun hadde kommet seg innenfor gatedøren. Det kunne jeg. De skulle bare visst hvor mange andre gamle damer som hadde spurt meg om det samme. Og hvis jeg ikke ble spurt, så gjorde jeg det likevel sånn tilsynelatende ganske tilfeldig (mens jeg la pengene på plass i pungen, for eksempel) fordi jeg visste at det ga en ekstra trygghet at jeg sto der mens de rotet i vesken og fant frem nøklene og låste seg inn.
Også det dreide seg om profesjonalitet i mine øyne. Om å få folk trygt hjem. Om den tryggheten som bare en drosje kan, eller burde, gi.