Gjennom Døren.

Jeg har tenkt å benytte årsskiftet til å rydde opp i lesingen og sette opp en leseplan for den nærmeste fremtid. I den forbindelse prøver jeg å bli ferdig med noen av fjorårets leseprosjekter. Jeg ble nettopp ferdig med Johan Harstads Hässelby, og i går ble jeg ferdig med Magda Szabós Døren. Szabó døde i november, og var en av Ungarns mest kjente forfattere. Døren er et av hennes hovedverk. Min tidligere omtale finner du HER og Børge Skråmestøs omtale av boken finner du
HER , samt lenker til hans omtale av den for Bokklubben.
Jeg er, som jeg tidligere har gitt uttrykk for, fascinert av at det finnes store forfattere rundt om i verden som jeg ikke engang har hørt om. Ikke nødvendigvis så langt fra oss, heller. En del blir oversatt, nesten uten at vi legger merke til det. Jeg husker faktisk at jeg leste omtaler av Døren da den kom på norsk i 2006, og at jeg tenkte at dette hørtes interessant ut, men det skulle altså en artikkel i Morgenbladet til i forbindelse med forfatterens død nå i høst, før det ble alvor av lesingen.

Døren var en stor leseopplevelse. Språket kan virke litt tungt, med sine lange sammensatte setninger, men baksideteksten lyver ikke når den sier at dette er en bok hvor leseren blir revet med fra første side. Den handler kort fortalt om en forfatterinne og en eldre kvinne som er hennes hushjelp. Den ene lever nesten bare gjennom ordene, den andre kan knapt nok lese. De er svært forskjellige, for å si det mildt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive forholdet mellom dem, men det rommer i hvert fall spenninger og begivenheter nok til å bære denne boka, som ifølge Dagbladets anmelder tilhører verdenslitteraturen. Det kan jeg bare si meg enig i.

Rundt hovedpersonene har vi et knippe bipersoner, og det meste av handlingen utspiller seg i nabolaget i en gate i Budapest. Ytre dramatikk er det ikke mye av, men desto mer av indre. Man blir virkelig revet med, og bokens klimaks er vondt og intenst i den grad at jeg nesten ikke holdt ut å lese.
En stor bok av en stor forfatter.