Mer om heialedelse.

Oversettelse engasjerer tydeligvis. Igjen takk for kommentarer. La meg bare si at dette ikke er noen konkurranse, og at ingen trenger å ha noen prestasjonsangst for å komme med feil svar. Når det gjelder oversettelse, er det sjelden en fasit, og det er de mange kommentarene med sine ulike løsningsforslag som gjør disse oversetterprøvene morsomme og skaper debatt.

Når det gjelder cheerleader, er det som sagt ordet leader som skaper problemer. Jeg er enig med spectatia i at «medlem av heiagjengen» blir tungt og litterært, så «heiajente» eller «duskedame» bør være det naturlig valget på norsk. Det er lenge siden jeg har vært borte i dette selv nå, og jeg husker ikke hva jeg valgte i sin tid, men hvis jeg kom over dette ordet igjen, ville jeg nok valgt «heiajente».

Bloom spør om det nå er så sikkert om Kolstad har rett. Jeg har gjengitt Kolstads argumentering, og den er i hvert fall krystallklar. Og etter min mening har han rett. Når det er sagt, vil jeg også si at det ikke er alt jeg er enig med kollega Kolstad i. Det gjelder f.eks. «donut», som etter Kolstads kategoriske mening er det samme som «smultring»:

«Å kalle bakverk for donuts i Norge - og i verste fall hevde at dette er noe annet enn smultringer - er bare utslag av manglende språkkunnskaper, og bør ikke følges opp i profesjonelle oversettelser.»

Sier han. Og det tillater jeg meg altså å være uenig i. At det er store likheter mellom form og innhold i disse bakverkene, er greit nok. Kulturelt sett er det imidlertid snakk om to meget forskjellige bakverk. Delvis også rent konkret, ved at donuts kommer med forskjellige former for glasur som smultringer ikke har. Men jeg skal ikke gå nærmere inn på det her nå.

Et annet punkt jeg er uenig med Kolstad på, er «clear one’s throat», som etter Kolstads (og andre oversetteres mening) må hete «kremte» på norsk. Hva er galt med å renske halsen? spør jeg da. Er det virkelig en anglisisme? Ikke etter min mening. Man rensker da halsen på norsk?

Spørsmålet blir også reist om det er noen vits i å oversette cheerleader i det hele tatt. Da er vi inne på en spesiell problematikk, nemlig bruk av engelske ord i norsk. Et passende apropos til dette er et innlegg i Språknytt, meldingsbladet til Språkrådet, som jeg fikk i dag. En liten blekke man kan abonnere på helt gratis, og som inneholder mye interessant språkstoff. Tekstene finnes også på Språkrådets hjemmeside, men jeg synes det er morsomt å få dette lille bladet i posten. I siste nummer står det om en undersøkelse som ble lagt frem på Språkrådets konferanse Språkdagen 2007, en undersøkelse hvor et representativt utvalg ble spurt om sine holdninger til bruk av engelsk i norsk dagligtale. Til sammen 86 prosent støtter det generelle synspunktet at «det er viktig å være bevisst sitt eget språk og bruke norske ord og uttrykk». Om lag like mange stiller seg bak at «det er viktig å beskytte det norske språket».

Men undersøkelsen avdekker samtidig at til sammen 50 prosent er «enige» eller «helt enige» i påstanden «det er ofte enklere å bruke engelske ord og uttrykk». 37 prosent sier seg «enige» eller «helt enige» i at «om 50 år snakker de fleste engelsk».
Resultatene viser at det er stor oppslutning om å bruke en rekke engelske ord som erstatning for norske. Nærmere fire av ti liker at «printe» brukes i stedet for «skrive ut». En tredel liker at «image» brukes i stedet for «omdømme», «teambuilding» i stedet for «lagbygging» og «spam» i stedet for «søppelpost».
Selv hører jeg nok til dem som har to tanker i hodet samtidig - jeg mener det er uhyre viktig å verne om norsk (i begge målformer) som det meget rike språket det er. Samtidig ser jeg det ikke som noen katastrofe at vi importerer ord i sammenhenger hvor det er naturlig. Vi har alltid tatt fremmede ord inn i språket. Tenk på ord som «nikkers», «gir» og lignende. Ofte kommer nye ord med ny teknologi.

Selv forandret jeg nylig ordet «deadline» til «tidsfrist» i oversettelsen av en engelsk krim jeg straks skal levere. Og jeg har også vært påpasselig med å bruke «beklager» eller «unnskyld» fremfor «sorry», selv om jeg ofte bruker «sorry» når jeg selv snakker.
I en oversettelse fra engelsk kan det være nødvendig å være ekstra obs på ikke å bruke engelske lånord, akkurat som det i oversettelser fra dansk kan være lurt ikke å bruke altfor utpregede riksmålsformer, ellers kan det - i begge tilfeller - virke som om oversetteren ikke har klart å løsrive seg tilstrekkelig fra utgangsteksten.