"En lille sur og usympatisk mand"

Dipsolitteraten gjengir i DETTE innlegget et sitat av den danske forfatteren Johannes V. Jensen, om livet og litteraturen, som bloggeren kaller vrøvl. Det kan vi godt være enige om. Jeg har flere ganger gitt uttrykk for her i min egen blogg at livet og litteraturen etter min mening ikke er motsetninger, men beriker hverandre gjensidig. Jo mer man lever, jo større glede har man av litteraturen, og jo større forutsetninger har man for virkelig å oppleve den. Og omvendt. Jeg vil vel gå så langt som til å si at de menneskene som får mest ut av litteraturen og opplever den mest intenst, er også dem som har størst utbytte av livet og er mest til stede i det. Selvfølgelig kan man bruke lesing som virkelighetsflukt, men hva så, det er svært menneskelig å ha behov for å flykte fra virkeligheten av og til, og lesing er neppe den verste måten å gjøre det på.

Nå er det tilfeldigvis sånn at Johannes V. Jensen kanskje er den danske forfatteren jeg setter høyest, ved siden av H.C. Andersen og Karen Blixen. Det skyldes ikke minst at jeg har bodd i Jylland, ikke så langt fra Johannes V. Jensens fødeby, og i det landskapet hvor mye av handlingen i den av bøkene hans som er mest kjent i Norge, Kongens fall, utspiller seg.

Senest for snart fjorten dager siden, på vei hit til herregården, var jeg faktisk innom Farsø i Vest-Himmerland, litt sør for Aalborg, en søvnig liten dansk by midt i bondelandet, hvor Johannes V. Jensen ble født som sønn av den lokale dyrlegen i 1873. Jeg ville se det lille museet som er opprettet til minne om byens store sønn (nobelprisen 1944), men det var stengt på grunn av utvidelse og ombygging, og åpner i ny skikkelse i september. Derimot fikk jeg se minnestuen etter hans - i hvert fall i Danmark - nesten like berømte søster, Thit Jensen, også hun kjent forfatter, og samfunnsdebattant. Videoen jeg så der, handlet selvfølgelig litt om broren også. De to hadde først et usedvanlig nært forhold til søsken å være, begge ville bli forfattere, mens i sitt voksne liv ble de bitre fiender.

Johannes V. Jensen var neppe noe sjarmtroll, han hadde tydeligvis en viss evne til å legge seg ut med folk. En kjent tildragelse i dansk litteraturhistorie er for eksempel hans «bølleoverfald» på Herman Bang, i en kronikk med tittelen «Samfundet og Sædelighedsforbryderen» i Politiken 30. november 1906, hvor den homoseksuelle Bang ble æresskjelt på det groveste: «En meget kendt forfatter, der i øvrigt for uden at være abnorm [dvs. homoseksuell] ogsaa har vist Talent, er naaet til i disse sidste Dage at staa frem og snakke om Landets Forsvar. Staklen, der næppe nogensinde har haft et Vaaben i sin Haand, lider formodentlig i Øjeblikket af platonisk Kærlighed til en Løjtnant.»

Kronikken bidro sterkt til ettertidens bilde av forfatterpersonen Johannes V. Jensen som en sur liten usympatisk mann. Bang dro i landflyktighet til Berlin (nærmest en symbolsk forløper til hans ensomme død i en togkupé under en opplesningsturne i USA). Jensen ble utstøtt av det gode selskap, men «skrev seg tilbake» og endte altså opp som Danmarks kanskje eneste verdige nobelprisvinner i litteratur.

Det skal sies til Jensens forsvar at han i det lange løp ikke var særlig stolt av angrepet på Bang, og at han en gang prøvde å oppsøke Bang i Berlin, men Bang nektet å åpne. Jensen skrev da et slags unnskyldende brev, men Bang nekter i sitt svarbrev fortsatt å ha noe med Jensen å gjøre. Fornuft versus følsomhet. Bang var dypt såret.

Som forfatter kan man absolutt ikke kalle Johannes V. Jensen ufølsom. Men kan man likevel si at han var ufølsom som person? Det er fortsatt bildet av den lille pertentlige, tilknappede, sure mannen med runde briller som råder, det bildet Jensen svært bevisst valgte å fremstille av seg selv. Johannes V. Jensen var nemlig nærmest sykelig opptatt av å skille mellom privatmennesket og forfatteren. For eksempel skriver han til kollegaen Jeppe Aakjær (han med "Jeg er havren") i forbindelse med dennes erindringer: «Jeg vil bede dig, hvis du i Fortsættelsen af dine Erindringer komme til hvad Berøring vi har haft med hinanden, om at indskrænke dig til de Indtryk du har haft af mit Forfatterskab: Oplysninger om min Person eller om min Familje vilde jeg tage dig ilde op.»

Heller ikke forleggeren Ernst Boisen i Gyldendal går fri: «Der var en Ting til jeg skulde henstille til Dem, og der er om De kunde tjene mig i at oversende mig eller i min Nærværelse tilintetgøre de Breve, jeg gennem Aarene har sendt til Dem.»

Kontrasten mellom forfatteren som person og verket han skaper, er et interessant felt. Vi kjenner det jo her hjemme også, fra Hamsun, og fra tallrike andre eksempler i litteraturen.

Men siden Jensen nå var dansk, så la meg avslutte med denne skildringen av hans eget land, en skildring som alle som elsker Danmark - og som har opplevd det til alle årstider - kjenner seg igjen i:

«Det er i al Evighed sandt, at Danmark ligger mellem de to blaa Have, grønt om Sommeren, rustent om Høsten og hvidt under Vinterhimlen. De danske Strande viser sig vidunderligt vinkende, Agrene derinde runder sig fortroligt, de klædes med Korn og fælder Kornet igjen. Solen staar i Vifter over Bakkerne ved Limfjorden, hvor Vestenvinden blæser hjemligt; Dagens Veksel i Danmark er altid forskellig og altid den samme. De smaa Fjorde og Bifjorde gentager Danmark hundrede Gange, Øresund er som en Port ind til det endelige Land. Her rinder Aaerne ud mod Havet, Skovene gror i Havets Nærhed, du ser en Maage, du øjner en sættende Hare i Heden, Sol og Sorgfrihed, det er Danmark.»

Dette innlegget er delvis basert på en artikkel i Bogens Verden, tidsskrift for kultur og litteratur, nr. 3-2007, «Kære Hr. Herman Bang», av Peter Q. Rannes.