7. september 2008

En posør







Min kollega Tom Lotherington, som har oversatt Jonathan Littells omtalte roman De velvillige, skriver i innlegget "Litt om Littell" (HER) i Forfatterbloggen følgende om Sartre:

«Sartre takket nei til Nobelprisen på prinsipielt grunnlag i 1964. Senere angret han og ba pent om han kanskje kunne få prispengene likevel. Det dreide seg jo om noen millioner. Prisen og æren kunne han klare seg uten, men pengene!
Sartre fikk avslag.»

Kan man tenke seg noe mer latterlig enn først å si nei til Nobelprisen, og så gjøre krav på den likevel, på grunn av pengene? Men han skåret sikkert en del unge studiner på å avslå den mest prestisjefylte av alle litterære priser.

Det fikk meg til å tenke på noe André Brink nylig uttalte i et intervju i Klassekampen (lørdag 30. august), hvor han sammenligner Camus og Sartre:

«Jeg kan ikke fordra Sartre. Han var en posør, og latet bare som om han var engasjert. Med Camus er det annerledes. Han levde ut motstanden, det opprørte mennesket, mens Sartre satte seg i stua og snudde lenestolen i historiens retning.»

2 kommentarer:

Anonym sa...

Interessante betraktninger. Jeg visste ikke at Sartre angret og ville ha pengene likevel. Beckett, derimot, reiste og gjemte seg bort i Tunis da nyheten kom om at han fikk prisen, og det falt ham nok aldri inn å ta pengene.
Men journalisten i Klassekampen begår dog en feil i Brink-sitatet angående Camus. Det Brink sikkert mente, var at Camus levde ut motstanden som _det opprørske_ mennesket (L'homme révolté), ikke "det opprørte". Altså mennesket som gjør opprør mot sin lodd. Å være opprørt, er nok noe annet. Ikke greit å være journalist, nei.

Jørn Roeim sa...

anonym: Jeg har heller ikke hørt dette før. Ang. Beckett og nobelprisen sier Lotherington at han Beckett slett ikke sa nei takk hverken til prisen eller pengene, han ville bare ikke dra til Stockholm og motta den. Jelinek var som kjent heller ikke i Stockholm, og ikke Lessing. Men også de tok imot både prisen og pengene.

Du har nok rett i at det ikke er greit å være journalist, i hvert fall ikke når man skal fuske i oversetterfaget samtidig, noe altfor mange journalister dessverre gjør. Vi har vel alle vært borti det famøse "geniforklart", som skyldes en journalists uvitenhet om at å "förklara" noe på svensk er å "erklære". Jeg kan ikke selv fransk, men din redegjørelse for mistolkningen her virker plausibel.