Ord for dagen (oppgradet versjon)

"Det finst to typar menneske. Dei som fortel vitsar, og dei som har humor."

Kjartan Fløgstad: Kniven på strupen. Roman, Gyldendal 1991.

I et anfall av akutt rastløshet i går kveld tok jeg meg en tur rundt i hyllene uten helt å vite hva jeg var ute etter. Etter litt om og men endte jeg med å ta frem Kjartan Fløgstads Kniven på strupen, og slo rett opp på dette sitatet. Fløgstad er relativt godt representert i hylla, men jeg har aldri lest noe av ham.
Sitatet kan ved første øyekast virke selvmotsigende. Er det virkelig et motsetningsforhold mellom folk som forteller vitser og folk som har humoristisk sans? For meg gir dette utsagnet absolutt mening. Jeg har, som en del lesere av denne bloggen vil vite, befattet meg mye nettopp med vitser, og barnebøkene mine på Gyldendal Barn & Ungdom inneholder nettopp «litterært bearbeidet tradisjonslitteratur» i form av vitser, gåter, spøkelseshistorier etc. Dette er mitt litterære prosjekt. Tradisjonslitteraturen er et råstoff som jeg lager bøker av. Jeg vil påstå at jeg er relativt godt inne i dette materialet. Jeg har også lagd en god del vitsebøker for voksne. Likevel - jeg er ikke en person som forteller vitser, derimot regner jeg meg som en person med humoristisk sans. Ja, jeg vil faktisk strekke det så langt som til å si at jeg ikke forteller vitser nettopp fordi jeg har humoristisk sans. Jeg snakker nå om å fortelle vitser muntlig, ikke skrive dem.
Noen mennesker tror at siden jeg lager vitsebøker, så må jeg være veldig opptatt av vitser, interessert i å høre dem og også være et oppkomme av vitser som jeg kan fortelle. Jeg skjønner at det er lett å trekke en slik slutning, men sorry. Jo, visst er jeg opptatt av vitser, men bare som materiale, som råstoff, som litteratur, samt teori om vitser og annen tradisjonslitteratur. Men jeg er lite interessert i å høre folk fortelle vitser, og jeg forteller dem ikke selv. Jeg er ingen stand up-komiker, folklorist er jeg heller ikke, dessuten er det små sjanser for at folk kan fortelle meg en vits jeg ikke har hørt før. Jeg har hyllemeter på hyllemeter med vitsebøker og humorteori.
Jeg synes at folk som forteller vitser, ofte er en plage for omgivelsene. Det kan være morsomt hvis det er noen som virkelig behersker kunsten, og det er det jo noen som kan, men de fleste kan det ikke. Som regel blir det dumt og plumpt, for mange vitser overskrider jo tabuer. I brylluper og andre festligheter skal folk plutselig være morsomme, og så lirer de av seg den ene usmakeligheten etter den andre, mens tilhørerne ler brydd. Hvis ikke det er pinlig og dumt, så vet ikke jeg. Hvis de hadde hatt humoristisk sans, hadde de ikke gjort det.
Jeg forteller altså ikke vitser, men påberoper meg en viss humoristisk sans. Jeg lager tross alt bøker som får folk, først og fremst barn (som så absolutt er folk) til å le. Og å more er et edelt fag ifølge Faust, som riktig nok snakker om teater, men likevel.
Jeg prøver å forklare hvorfor jeg finner Fløgstads sitat så meningsfylt, men jeg vet ikke om jeg får det til. La meg da heller si litt om Fløgstad, som jeg som sagt hittil ikke har lest. Men siden jeg ikke tror på tilfeldigheter, tror jeg heller ikke det var tilfeldig at det var nettopp en av hans bøker jeg tok ned fra hylla i går kveld mer eller mindre på måfå. Jeg vet at Fløgstad er god, at han er morsom, at han er siterbar, og som leser brøt jeg jo «nynorsk-barrieren» da jeg leste Austigard i fjor. Det må med andre ord være meningen at jeg skal lese Fløgstad nå, så derfor gikk jeg rett og slett i gang med Kniven på strupen. Førsteinntrykket er helt praktfullt. Subtil humor. Og ikke en eneste vits foreløpig.