Og bakom synger skogene

Wilhelmina von Hallwyl



I fjor leste jeg Edmund Austigards Taxi for B.A. Beckström eller kunsten å danse på furu. Boka handler i meget korte trekk om den 92-årige svensken B.A. Beckström som har bodd i Norge hele sitt liv, men som egentlig er siste gren av et svensk skogsimperium, og hans drosjetur tilbake til Sverige der tante Åsta på 97 ligger for døden, hun som har styrt familiebedriften til nå.

Da jeg leste denne boka, gikk assosiasjonene automatisk til en kvinne som med en viss kunstnerisk frihet kan karakteriseres som virkelighetens Åsta Beckström. Hun het Wilhelmina von Hallwyl, født Kempe, og var i sin levetid en av Sveriges rikeste personer. Og rikdommen - den kom fra de svenske skogene, akkurat som for bokens Åsta Beckström.

Wilhelmina var eneste barn av forretningsmannen Wilhelm Kempe og hans hustru. Kempe var en usedvanlig dyktig forretningsmann. Hans Ljusne-Woxna Bruk var et av Sveriges mest veldrevne og innbringende industriforetak som sendte en jevn gullstrøm i eiernes lommer og gjorde familien Kempe grunnrik. Og bakgrunnsmusikken for det hele var vindens sus i mil eller mil med svensk skog, i økseklang, hvinende sagblad og sydende smelteovner.

Wilhelmina var et ensomt og alvorlig barn. Klok og tenksom. Tidlig moden. Det var den gang unge piker fra overklassen debuterte i selskapslivet, en rituell overgang til det voksne liv som fortsatt praktiseres i høyere sirkler enkelte steder i verden. Wilhelminas debut var imidlertid litt spesiell i og med at den ga henne en aha-opplevelse som skulle komme til å bli bestemmende for hennes videre liv. På den tiden var kvinner umyndige, så den som giftet seg med en rik pike, fikk også formuen som fulgte med. Wilhelminas aha-opplevelse besto i at hun kom til å overhøre noen meget kyniske bemerkninger fra unge menn som vurderte potensielle utkåredes pengeverdi. Wilhelmina visste hva hun var verd, hun visste at hun var arvingen til en av Sveriges største private formuer. Der og da bestemte hun seg for at hun ikke ville være en gullfugl som noen kunne skryte av å ha skutt når praten gikk over whiskyen og sigaren i herreværelsene.

Som rikfolk flest på den tiden foretok familien Kempe mange reiser til Europas hovedsteder og til tidens mondene bade- og kuranstalter. Under et av disse oppholdene ble familien Kempe kjent med en ikke særlig velhavende, men fornem sveitsisk adelsfamilie med aner tilbake til korsridderne - von Hallwyl. Grev Hallwyl og hans hustru hadde en sønn på alder med Wilhelmina, og søt musikk oppsto i de unges hjerter.

Vel hjemkommet mottok Kempe et brev hvor unge Le Comte W. de Hallwyl ba om Wilhelminas hånd. Kempes umiddelbare reaksjon var å avvise det hele, han ville ikke at hans eneste barn skulle forsvinne til Sveits. Det var svært langt borte med den tidens kommunikasjoner. Men da opponerte Wilhelmina mot faren: Hun ville ha sin sveitsiske greve. Ham eller ingen. Dette var den store kjærligheten. Men det lå også noe annet bak, som var helt vesentlig for Wilhelmina. Da de traff hverandre og ble forelsket, visste han ikke hvem hun var - han visste ikke at hun ville komme til å bli en av Sveriges rikeste kvinner. Altså tok han henne ikke for pengenes skyld - ingen kynisk beregning der i gården, jfr. Wilhelminas tidligere nevnte aha-opplevelse. Med andre ord ekte kjærlighet også fra hans side.

Pappa Kempe ville gjerne gjøre sin øyesten til lags, og løsningen ble et kompromiss: Wilhelmina kunne få sin unge sveitsiske greve på den betingelse at paret bosatte seg i Sverige. Og slik gikk det. Så snart grev Walther von Hallwyls offiserskarriere tillot det, emigrerte han til Sverige og sin Wilhelmina. Svigersønnen ble ansatt i familiebedriften og viste seg å være meget ansvarsbevisst og dyktig. Da Wilhelmina etter hvert arvet det hele, var det formelt ektemannen som var sjefen, men det var nok snakk om en like vellykket allianse på forretningsdriftens område som på kjærlighetens. De to levde lykkelig sammen til sine dagers ende, og gullstrømmen fra de svenske skogene stoppet aldri opp.







Hallwylska Palatset, i dag Hallwylska Museet, Hamngatan 4 sentralt i Stockholm



I godt moden alder fant greveparet ut at de ville ha sitt eget hus i Stockholm etter hittil å ha bodd i leilighet. Resultatet ble en spektakulær enebolig, nærmere bestemt et bypalass som hentet ut av renessansen - Hallwylska Palatset - tegnet av Sveriges fremste arkitekt på den tiden. I kjelleren kjøkken og lignende tekniske funksjoner, i første etasje kontor for familiebedriften, i de neste etasjene familiens private kvarter med bl.a. eget galleri for kunstsamlingen.

Bygningen rommet datidens mest hypermoderne tekniske løsninger (elektrisitet, heis, telefon, sentralvarme etc.), og hver minste detalj var spesialtegnet og fremstilt av tidens førende håndverkere og kunsthåndverkere. Trappen i hallen var en kopi av trappen i Stockholm slott, og badet var prydet med spesialimportert marmor fra Italia. Paneler og intarsiaarbeider tok pusten fra den besøkende da som nå.

Det er nå Wilhelmina von Hallwyl virkelig blir interessant for oss. Og det har faktisk med huset å gjøre. Grevinnen er en samler. Hennes økonomiske situasjon tillater henne å kjøpe nær sagt alt hun vil ha, men hun er ikke ukritisk. Hun har smak, kritisk sans og gode rådgivere. Blant annet er hun en av de første som samler kinesisk kunst.
Bare hos Bukowski la hun igjen rundt én million kroner i datidens pengeverdi, en enorm sum. Ikke rart hun ble mottatt som en dronning i det fornemme auksjonshuset hver gang den blankpolerte Mercedesen fra Hallwylska Palatset stoppet utenfor og privatsjåføren åpnet døren for grevinnen og hennes alltid ledsagende selskapsdame.

Å omgi seg med kunstsamlinger var på moten i rike privathjem, og mange av dem ble senere omdannet til museer. Typiske svenske eksempler er Thielska galleriet og Waldermarsudde. Også Wilhelmina von Hallwyl ville etterlate et monument over seg selv, men hvorfor gjøre som alle andre? «Alle» hadde jo fornemme samlinger av kunst og kunsthåndverk. Hva var det ingen tenkte på å ta vare på? Jo, hverdagsgjenstander. Wilhelmina von Hallwyl bestemte derfor at etter hennes død (hun overlevde sin mann, som kvinner flest) skulle Hallwylska Palatset bevares uberørt slik det sto på hennes dødsdag. Ikke en ting skulle røres, selv innholdet i papirkurvene skulle være intakt. Hjemmet skulle bevares nettopp som hva det hadde vært - et rikmannshjem med kunstsamlinger og alt mulig annet som hørte til i et hjem. For å forberede dette satte grevinnen en stab av sekretærer i gang med et omfattende registreringsarbeid. Hver eneste gjenstand i huset ble avbildet, beskrevet og katalogisert, fra de mest verdifulle malerier og kunstgjenstander til servise og bestikk, konfektesker og kontorrekvisita, julepynt og spaserstokker. Den 78 bind store katalogen (fire hyllemeter!) ble fremstilt i et opplag på 110 eksemplarer, trykket på dyreste og fornemste papir med tilsvarende eksklusiv innbinding, hvorav et visst antall ble sendt til førende museer og samlinger rundt om i verden.

Og der står huset den dag i dag, som museum og som monument over en meget spesiell kvinne. Besøk henne - det har jeg gjort.

Hallwylska Museets hjemmeside finner du HER .