Scene fra dataspillet SinkSub. Det kan gå ille med marinefartøyet ditt hvis du ikke får tatt ubåtene før de tar deg.
I Aftenposten i dag er det en artikkel om dataspill med overskriften «Voksne barn leker mest». Hver fjerde dataspiller er over 50 år. Glem 14-åringen på gutterommet. Gjennomsnittsspilleren er helt annerledes enn du tror.
En 36-årig dataspillende dame som blir intervjuet, sier: «Det er nok en myte at spill er lavkultur. Man hører stadig skrekkhistorier om fete, coladrikkende gutter som ikke klarer å reise seg fra spillstolen. De finnes sikkert, men er ikke representative for spillkonsumentene. Det er en middelklassemyte som stammer fra dem som ikke spiller selv. De flest jeg kjenner som spiller, har høy utdanning og et veldig reflektert forhold til dataspille som kulturbegrep.»
Tenk det. Dette både overrasker meg og overrasker meg ikke. Overrasker fordi jeg kanskje ikke er helt uberørt av denne myten selv, men overrasker meg samtidig ikke fordi jeg som forelder aldri har svelget denne myten helt fordi jeg i mitt aller nærmeste spillmiljø har observert nettopp det denne artikkelen sier; nemlig at dataspill er en like høyverdig og givende kulturell uttrykksform som andre kulturelle uttrykksformer. At det ikke tiltaler meg, er ikke grunn god nok for å fordømme det. Mange foreldre er altfor redde for kulturelle uttrykksformer som de selv ikke kjenner og frykter/fordømmer/setter begrensninger (med krangling og misstemning til følge) i stedet for selv, på en åpen og objektiv måte, å prøve å sette seg inn i hva det egentlig dreier seg om. Jeg elsker myteknusing, slik denne Aftenposten-artikkelen driver med. Artikkelen er foreløpig ikke lagt ut på nett.
Dataspill har aldri vært min greie, og det kan godt hende at det har noe med alder å gjøre. Det forbauser meg at hver fjerde dataspiller er over 50 år, altså i min egen aldersgruppe.
Dataspill har rett og slett aldri interessert meg, og jeg har heller ikke tid til å drive med det. Men av og til hender det at jeg tar meg et lite friminutt med noen ganske enkle spill, som det gode gamle kronespillet, som jeg tidligere har omtalt i bloggen, og som du finner HER.
Jeg er også svak for SinkSub, som du finner HER. Du kan laste ned en prøveversjon, men fullversjonen koster ikke stort og er mye morsommere.
For noen år siden spilte jeg også Supaplex, som du finner omtale av og lenke til nedlasting HER.
Alle disse spillene er det jeg tror man kaller arkadespill, altså ganske enkle «mekaniske» spill hvor man skal rydde opp i ting, unngå å få ting i hodet og lignende.
4 kommentarer:
Hm... Jeg har aldri tenkt på dataspill som hverken lavkultur eller høykultur. Jeg tenker ikke på det som "kultur" i det hele tatt. Jeg tenker på det som spill. Og når spillere begynner å bruke begrepet om kultur om dataspill, lukter det rettferdiggjøring lang vei. Hvem snakker vel om et slag yatzi eller en omgang Monopol som kultur? Eller å bakse i snøen eller spille badminton på stranda som kultur? Det er spill, lek, avkopling. La nå et spill være spil, tenker jeg, og overlat det til akademikerne å skrive avhandlinger om dataspill som kultur.
Jeg elsker dataspill. Akkurat nå spiller jeg Little Big Planet på min PS3 og The Legend of Zelda: Phantom Hourglass på min Nintendo DS. Jeg er helt oppslukt.
Jeg tror man har tid til alt, bare man vil det nok.
Jeg tror nok at dataspill er 'kultur'. Mye mer enn det fotball er for eksempel. Dataspill er et flytende uttrykk for vår tid og våre drømmer knyttet til innhold, plot, visuelle uttrykk og moral.
Kultur eller ukultur...
I dataspillene beveger man seg over på et abstrakt plan - som i kunsten, litteraturen, leken ....
Jeg deler nok Skråmestøs oppfatning av dataspill som et viktig kulturelement i vår tid.
Ettertiden vil definere oss og vår tid ut fra hva vi var opptatt av, hvordan vi kommuniserte og hva vi skapte - våre kulturuttrykk.
Om dataspill er kultur eller ikke avhenger av hvor snevert man velger å definere begrepet 'kultur'. Mange definisjoner vil imidlertid favne vidt omkring dataspill. Blant annet denne (sakset fra Wikipedia): Noe en gruppe mennesker har felles til forskjell fra andre grupper. Om man bruker denne definisjonen er til og med fotball kultur. Noe jeg selv synes høres fullstendig uhyrlig ut, siden jeg i mitt forvirrede hode ofte setter likhetstegn mellom kultur og finkultur.
Legg inn en kommentar