Gårsdagens film på hjemmekinoen var Det Lila sa. Som tidligere meddelt velger jeg gjerne filmer med en eller annen litterær referanse, og dette er for det første en filmatisering av en i sin tid bestselgende fransk roman, som i sin tur handler om en ung forfatterspire. Norsk Filminstitutt omtaler filmen slik:
«Chimo drømmer om å bli forfatter, men henger sammen med dårlige venner og har ikke helt grep om livet sitt. Den dagen Lila flytter inn i nabolaget røskes han ut av en kjedsommelig hverdag. Han fascineres dypt denne jenta som er annerledes enn alle andre; engleaktig vakker, men med en overraskende grov språkbruk. I tillegg er hun sjokkerende frempå i sine seksuelle invitter overfor Chimo. Han lammes nærmest av sitt nye bekjentskap. Stemningen filmen skaper er like viktig som filmens ytre handling. I drømmeaktige, utsøkt filmede sekvenser utforskes et spenningsfelt mellom det erotisk ladede og det uskyldige og uberørte. Lila legemliggjør en erotisk fantasi som i løpet av filmen splintres og avdekker både sårbarhet og styrke.»
En god omtale av filmen finner du også HER.
«Erotisk» er et adjektiv som uunngåelig brukes i alle omtaler av denne filmen, og det er den da også på sin måte, men den som forventer en erotisk eksplisitt film blir nok skuffet. Det er en overraskende poetisk og vakker film som først og fremst utgjør en nydelig kjærlighetshistorie med mye poesi og sårbarhet. Absolutt verd å se. Etter å ha sett filmen ble jeg så nysgjerrig på boka at jeg blir nødt til å ta en titt på den også.
3 kommentarer:
Boka foreligger på norsk. Et slags norsk, skulle jeg kanskje si. Spørsmålet er om den er å få tak i. Lenge siden den var i handelen.
Et slags norsk? Var du ikke fornøyd med den? Har lånt den på biblioteket i dag, men ikke rukket å se på den ennå. Apropos - det er en stor artikkel om "De velvillige" i siste nummer av Vagant (4/2008), men det vet du kanskje? Dette er for øvrig en bok jeg gjerne skulle ha. Har du et eks til overs?
Språket i Lila dit ça skal forestille stilen til en ung gutt som ikke er flink på skolen. Han skriver omtrent slik man snakker i den forslummede drabantbyen. Oversetteren prøvde å få til det samme; det var derfor jeg kalte det et slags norsk. Men jeg var ganske fornøyd med løsningen i sin tid. Nå vet jeg ikke.
Takk for tips om Vagant.
Det andre spørsmålet får vi komme tilbake til.
Legg inn en kommentar