Leserapport

Jeg er veldig fornøyd med at jeg har fått en aktiv begynnelse på leseåret 2009. I går avsluttet jeg Susan Sontags roman Mannen som elsket vulkaner. Skjønnlitteratur er ikke det Sontag er mest kjent for, men hun imponerer meg også på dette området.
«En roman som både utfordrer intellektuelt og behager estetisk. En roman om en svunnen tid, som insisterer på å være fra det tyvende århundre,» som det står på innbretten.

Romanen foregår på slutten av 1700-tallet og er basert på reelle personer og hendelser; den britiske ambassadøren i Napoli (Kongeriket De to Sicilier), Sir William Hamilton - skjønnånd og lidenskapelig samler - hans andre kone Emma og den engelske sjøkrigshelten Lord Nelson.
Om persongalleriet sier Sontag: «Min Il Cavaliere er Sir William Hamiltons dobbeltgjenger. I boken er han en oppdiktet person, på hvis vegne jeg har tatt meg de friheter som har passet hans natur, slik jeg har gjort det med de andre historiske personene som fremstår med sine virkelige navn. Jeg er takknemlig for de mange moderne historiske verk og biografier så vel som memoarer og brev fra denne perioden, som har gitt meg stimulans og informasjon.»

Litt morsomt for en norsk leser er at den norske diplomaten Fritz Wedel Jarlsbergs oldefar også var ambassadør i Napoli, og at hans bestefar var offiser der, slik det fremgår av DETTE tidligere innlegget.

Nå vel, Sontags roman er så visst ingen støvtørr historisk beretning. Hennes personskildringer er strålende, skarpe og tidløse, og hennes tanker rundt og synspunkter på for eksempel det å samle, kunne like gjerne vært en filosofisk avhandling. En praktfull, overveldende bok.

Samtidig leser jeg videre i Eat Pray Love, som jeg skrev om HER. Gilbert har nå lagt Italia bak seg og tatt opphold i en ashram i India for å finne seg selv, skjønt på jakt etter seg selv er hun jo hele tiden, men i India skal hun til kjernen. Jeg må innrømme at jeg holdt på å falle av lasset her, under Italia-oppholdet hadde hun blikket like mye rettet utover som innover, mens i India blir hun nokså navlebeskuende. Men samtidig skildrer hun det hele så godt, og ikke minst morsomt, at jeg har bestemt meg for å holde ut. Jeg må bare bruke litt tid på henne.

Etter Sontag var jeg klar for noe nytt. Hva skulle det være? Faktisk mens jeg satt og grublet litt over dette i formiddag, ploppet det inn en kommentar på DETTE tidligere innlegget, fra selveste Edmund Austigard. Det avgjorde saken - jeg fant straks frem hans debutroman Krinsereglane fra 2005, som jeg har hatt liggende ulest en stund, og leste de første sidene stående ved kjøkkenbenken mens jeg tinte en ciabatta til lunsj (det gjelder å utnytte ledige øyeblikk, ikke sant).