L'esprit d'escalier, direkte oversatt «ånden i trappen», er betegnelsen på et fenomen de fleste kjenner, nemlig at man får ånden over seg litt for sent - for eksempel at man først på vei ned trappen for å gå hjem (derav uttrykket) kommer på det kjappe svaret eller den rammende bemerkningen man burde ha kommet med.
Et tungt og tilsynelatende permanent tilfelle av arten blir beskrevet i Edmund Austigards Krinsereglane:
«Og ikkje var eg kvikk i kommentaren heller. Alle visste jo det. Eg greidde meg best når eg fekk svare for meg ein dag eller to etter at eg burde ha svart. Opp til ei veke kunne det gå før eg kom på det kvikke og kjekke svaret eg skulle ha levert. Kanskje opptil eit halvt år. Men då altså berre med meg sjølv som tilhøyrar.»
4 kommentarer:
Og nettopp det fenomenet har skapt mye god skjønnlitteratur! Tenk på alle de vittige og rådsnare replikkene en forfatter kan la sin helt avlevere, der han selv var svar skyldig.
He he. Jeg jobber mye med dialog, og har tenkt akkurat som Dipso sier. Men noen ganger er karakterene like svar skyldig og keitete som meg selv uansett.
Jeg er litt motsatt. Replikkene kommer ofte som perler på en snor, men problemet er at det som kommer ut, kommer rett fra hjertet og svinger ikke alltid oppom hjernen før de utrykkes.Det er da man skulle ønske at man var mer orfattig og treg. Dette er nemlig ikke bestandig en god ting.
Mishka
Så det har et navn - det jeg er rammet av. Jeg har en ordrapp bekjent og ved juletider ett år var jeg svært fristet til å sende ham en email med "samlede svar" fra siste år!
Legg inn en kommentar