Fire sølete hundelabber på vei hjem.
Jeg er glad jeg bare har én hund for tiden (border collien er bortlånt).
I dag var det forresten både isglatt og vått der vi gikk. Men vi klarte å holde oss på beina.
For meg er alt vær turvær, uansett. Takket være de to lange, intensive hundeturene jeg går hver dag året rundt, kjenner jeg årstidenes vekslinger på kroppen, bokstavelig talt, enten snøfokket pisker meg i ansiktet eller sola skinner. Eller vinteren og våren går i basketak med hverandre, som nå. Senhøstes og til langt ut i januar går vi i mørke både morgen og kveld, men nå er det fullt dagslys, i hvert fall om morgenen, selv når vi er ute før klokken åtte. Den snørike vinteren har gjort skogen utilgjengelig, men vi går ut på landsbygda, på stille små veier og gangveier, som regel på et sted som kalles Prærien, et vidstrakt område med flate jorder. Det typiske marsværet den siste uken har bydd på nye utfordringer i form av ankeldypt snøslaps og til dels store vannansamlinger. Det gjør turene ganske strabasiøse, men også til desto bedre trim. Forsvarets standard marsjstøvel, som jeg vanligvis bruker, rekker ikke å tørke mellom turene, så jeg må ty til gummistøvlene.
Nå har vi kommet hjem etter morgenens tur; jeg har vært i dusjen og har satt meg til skrivebordet for å ta fatt på dagens oversetterkvote (minimum ti sider) og Billie har tatt fatt på formiddagens laaange siesta. Om to--tre timer går jeg ned på kjøkkenet for å spise lunsj (som blant annet består av dagens største og som regel eneste kopp te med melk). Da hopper Billie ned fra sofaen, strekker seg godt og kommer luntende ut på kjøkkenet, for hun har relativt god erfaring med at når menneskene lager mat, vanker det gjerne en godbit på den firbente også. Deretter går Billie løs på ettermiddagens laaange siesta, og jeg på ettermiddagens laaange arbeidsøkt, før middag ved sekstiden og laaang kveldstur etterpå.
9 kommentarer:
Jeg gikk med hunden min (Vorsteh) i dag, og gikk rett på snørra for å si det sånn. Ble våt fra topp til tå, men hunden syntes det var utrolig morsomt at jeg badet i slapset. Ja, ja - det er et hundeliv - jeg må ha hund for å kunne fungere. God made dogs and spelled his own name backwards.
Ha en fin tur i morgen også.
Hunden din ser ut til å ha fått dispensasjon fra båndtvangen. Lykkelige dyr!
knirk: Godt at i hvert fall bikkja så det morsomme i det - og kanskje du også?
Cyno: Å nei, jeg har alltid bikkja i bånd. Strekksnor. Du kan så vidt skimte den der den går fra meg til bikkja nederst midt på bildet. Særlig hvis du klikker på bildet og får det større.
Cyno: Og i fall du skulle lure på det (kanskje du er like stor hunde(eier)hater som vår kollega fra Moss), så plukker jeg opp etter bikkja mi. Nettopp i disse dager dukker det ellers opp ganske mange resultater av hundeeiere som ikke gjør det.
Å, det spørs om monsieur Cyno er like stor hundeeierhater som kollegaen fra Moss; det er knapt mulig. Kollegaen fra Moss har nemlig lang erfaring med å være nabo til hundeeiere, og kunne skrive bindsterke verk om disses suverene mangel på elementær hensyntagen. Han bor også like ved et landskapsvernområde der det er båndtvang _hele året_ av hensyn til dyre- og fugleliv: Gjett én gang om dette blir respektert av hundeeierne ... Ha ha. Ja, her kunne skrives hyllemeter om dette artige temaet. Dog ingen regel uten unntak, og den gode Theme er nok et slikt.
Nei, jeg har selv hatt både hund og katt og forstår meg ikke på de manikeerne som må velge. Men det er jo mange poeter som er mer kattevennlige, riktignok.
Jeg tenkte uten ironi at en hund som får løpe fritt, er en lykkelig hund. Innerst inne er jeg nok imot båndtvang, egentlig imot både bånd og tvang, men innser at det kan være nødvendig.
Cyno: En 8 m lang strekksnor, eller flexiline som det også heter, gir bikkja bevegelsesfrihet og meg kontroll. Det hender den (eller de) går fritt på tur, særlig i sommerhalvåret, på tidspunkter og steder med liten eller ingen ferdsel, men alltid ut fra en vurdering av forholdene. For øvrig har jeg ca. 1,7 mål inngjerdet og avskjermet hage som gir rikelig med boltreplass også på hjemmebane.
anonym: Jeg har jo prøvd tidligere å overbevise deg om at jeg er et unntak, noe jeg selv bestemt mener at jeg er, og ingenting ville vært hyggeligere enn om det hadde lyktes.
Legg inn en kommentar