Jeg nevnte Janosch i et innlegg nylig, og i bokbilaget i Dagsavisen i dag var det en helsides annonse for Lydbokforlaget. En av bøkene var Janoschs Med tigeren og bjørnen til Panama, lest av Hildegunn Riise. Og oversatt av Halldis Moren Vesaas. Jeg ble litt sjokka da en kommentator (som tydeligvis er bibliotekar) til innlegget mitt om Janosch sa at mange foreldre valgte bort disse bøkene på biblioteket fordi de var på nynorsk. Synd for dem, for her går forfatter, oversetter og oppleser opp i en høyere enhet. Lydboka passer fra 2 år står det - det høres litt tidlig ut for meg, men jeg ville uansett ikke nølt med å kjøpe den hvis jeg hadde småbarn.
Janosch forteller for øvrig i den selvbiografiske voksenromanen Gastmahl auf Gomera at han hadde noe sånt som utrolige 70 bøker bak seg da han omsider slo igjennom med Oh, wie schön ist Panama i 1978 og endelig kunne leve av bøkene - "ab da konnte ich von den Büchern leben, ohne Nebenarbeiten annehmen zu müssen, dies war etwa mein siebzigstes Buchwerk".
Nå er det ikke bare dristig, men rent ut dumdristig å nevne seg selv i samme innlegg som Janosch, men jeg fikk en hyggelig pakke fra Lydbokforlaget forleden dag med frieksemplarer av min egen første lydbok, Spøkelsesboka. Den passer fra 8 år og oppover, og inneholder seks tradisjonelle spøkelseshistorier (bearbeidet av meg) og to egenskrevne.
8 kommentarer:
Eg hugsar noko av det eg likte aller best var at det var på nynorsk, og måten Hildegunn Riise las det på. Det var flott. Og all den suppa med "brødsmular" Tiger ville ha... Eg såg det då det gjekk på barne-tv.
Kan huske at jeg var en habil spøkelseshistorieforteller en gang - langt til skogs, mens grankvistene slafset på teltduken og uglene varslet alle skogens tyver og skurker om vår tilstedeværelse.
Stemningen kan lett gjenkalles, men historiene ...
Jeg lånte en bok på skolebiblioteket en gang som visste seg å være på nynorsk (tror det var "Heidi"), og da fikk jeg en kommentar/spørsmål fra en noen (lærer?) om jeg forstod den boken, den var jo på nynorsk? Jeg hadde ikke skjønt at den var på noe annet en gang jeg, sikkert fordi nynorsk ligger tett opp til dialekten jeg snakker. Uansett, mitt første inntrykk var derfor at nynorsk var noe man ikke leste... Veldig synd. Jo flere som leser både nynorsk og bokmål, jo flere blir det som behersker begge målformene:-)
Forresten, hvordan er det høre sin egen tekst bli lest av andre da?
Karin: Som du kanskje har sett, er denne bloggen meget nynorskvennlig. Pussig at du spør om det med å høre sin egen lydbok, for det gjorde jeg faktisk i går. Og det var veldig OK! Men det kommer jeg til å si mer om i et blogginnlegg.
Ingen tvil om at forfatter, oversetter og oppleser går opp i en høyere enhet. Men er den kanskje for høy?
Har oversetter og oppleser gjort historiene om den vesle tigeren og den vesle bjørnen til en merkevare, som bare kan presenteres på en bestemt måte?
At alt annet virker knotete og gir foreldre større medlyttelyst, enn leselyst for disse bøkene.
Odette: Det er i så fall synd, og jeg holdt på å føye til en kommentar i innlegget om at man også burde kjøpe papirboka og lese for ungene. Selv kombinerte vi både egen høytlesing og Janosch på barne-tv da ungene var små, og det ga en god gjensidig gjenkjennelseseffekt. Janoschs bøker er jo også så utrolig morsomme å lese! Men nå skal det nevnes at høytlesing var en svært utbredt og populær virksomhet hos oss. Det håper jeg det generelt er hos barnefamilier, men jeg er ikke sikker. Jeg har en mistanke om at mange foreldre ikke er klar over at høytlesing er noe langt mer enn underholdning.
Husker Hildegunn Riise fra Barne-TV når hun leste om den vesle tigeren og den vesle bjørnen. Faktisk hører jeg stemmen hennes inni hodet fortsatt når jeg leser bøkene for mine egne barn =) De låner gjerne Janosch-bøkene selv om de er på nynorsk - tror ikke de reflekterer over det engang. Selv fikk jeg nynorsk-utgava av Lotta i Bråkmakergata da jeg var liten (sikkert ved en feiltagelse), og syntes det bare gjorde den mer "spennende"!
Legg inn en kommentar