Drømmen om å bli oversetter

Jeg er stort sett autodidakt. Her er lite utsnitt av mine hyllemetre med bøker om oversettelse og skrivekunst.


Jeg vet ikke hvordan kolleger har det, men selv får jeg rett som det er spørsmål fra folk som kan tenke seg å oversette om hvordan man blir oversetter. Det finnes det ikke noe enkelt svar på – det er trolig like mange veier inn i dette yrket som det er oversettere. Den tradisjonelle veien er å henvende seg til et forlag og spørre om å få gjøre en prøveoversettelse (et utdrag av en uoversatt bok) som så blir vurdert, og som eventuelt fører til at man får et oppdrag. Men mange kommer nok inn i dette yrket via bekjentskaper, eller ved at man allerede har kontakt med et forlag fra før, som konsulent, forfatter, manusvasker eller lignende.

Selv kjente jeg i sin tid en som drev et lite forlag, og fikk prøve meg på den måten. Det gikk bra og ballet på seg, og nå er jeg oversetter på heltid og forfatter ved siden av. Jeg er både fag- og skjønnlitterær oversetter, men driver i praksis nå nesten bare med skjønnlitterære oversettelser. Skjønnlitterære oversettere er organisert i Norsk Oversetterforening, som har i underkant av 300 medlemmer. Av disse er det bare noen titalls, meg inkludert, som har oversettelse som fulltidsbeskjeftigelse.

På Norsk Oversetterforenings hjemmeside, HER, finner du stoff om hva som kreves for å bli oversetter. Som det står på denne siden, vil de fleste oppleve at det er vanskelig å komme i gang. Fordelen med dette yrket er at det ikke spørres etter formelle krav i form av utdannelse (selv om mange oversettere har språkstudier bak seg, naturlig nok. Vanlig er det også at oversettere har bodd i utlandet og på den måten har inngående kjennskap til kulturen/språket man oversetter fra). Det som teller, er imidlertid hva man kan. Medlemmene i Norsk Oversetterforening har svært ulik bakgrunn, fra professorer og magistre til halvstuderte røvere som meg selv. Fellesnevneren er at alle har det kunstneriske anlegget som skal til for å oversette og har demonstrert det i praksis.
Om man har dette anlegget eller ikke, vet man selvsagt ikke før man har prøvd. Lysten eller trangen til å oversette kan i mange tilfelle vær en indikasjon på at man også har evnen, på den annen side er det svært mange som drømmer om å bli forfatter eller oversetter som enten ikke har det som skal til eller som undervurderer hvor mye arbeid det krever.

Å være oversetter er et ensomt yrke, det er økonomisk usikkert, og man vil kanskje aldri synes at man kan eller vet nok. Et godt råd er – og det gjelder enhver kunstnerdrøm - at hvis du på noen måte kan glemme det hele, så gjør det og finn noe mer fornuftig å drive med. Men hvis du absolutt ikke kan la være, er det bare å gå seriøst til verks for å finne ut om du har anlegg og utholdenhet nok. Det er dette med ti prosent talent og nitti prosent svette ... Eller i våre dager: ti prosent talent og nitti prosent evne til ikke å la seg distrahere av internett ... Apropos det siste så er det forbausende mange som sier at de ikke ville klart å jobbe sånn som jeg gjør, altså sittet hjemme med hundre prosent råderett over sin egen tid. Som oversetter må man, som alle frilansere/kunstnere, kunne organisere seg selv og sitt arbeid uten den ytre struktur man har som arbeidstager i en normal jobb. En tidsfrist er en tidsfrist. Et forlag interesserer seg ikke for hvilke problemer du måtte ha på hjemmebane som gjør at du ikke klarer å overholde tidsfrister. Unnskyldningene kan være så gode de bare vil – en oversetter som ikke leverer varene, blir fort arbeidsløs. Det går både på tid og kvalitet.

Når jeg fokuserer så mye på problemer, er det bevisst for å skremme folk. Dette yrket passer ikke for alle – selvsagt. Men har man først klart å etablere seg og føler at man får det til, tror jeg at de fleste – i likhet med meg – opplever dette som en utrolig spennende og givende jobb med mange utfordringer. Og selv om vi ofte jobber både fridager, helger og ferier for å rekke en eller annen tidsfrist, vil nok de fleste nevne friheten som et av de største godene med denne jobben. Den, og så gleden hver gang man har løst et eller annet intrikat problem, smidd til en god setning, tilfredsheten over en god anmeldelse eventuelt, det å ha en direkte finger med i det litterære liv, enten på det store eller på det ikke fullt så store plan.
(Jeg pleier ofte å sammenligne med legestanden og si at noen av oss er hjernekirurger og hjertespesialister, mens de fleste – som jeg selv – er allmennpraktikere. Men som i den medisinske verden kan heller ikke oversetteriets allmennpraktikere tillate seg særlig mange tabber.)

Den som har lyst til å bli oversetter, kan jo - som det står på Norsk Oversetterforenings hjemmeside – begynne med å sammenligne noen norske oversettelser med originalen (prøv deg på å oversette litt av originalen, uten å titte på den norske oversettelsen, og sjekk etterpå hva som er likt/ulikt). Jeg pleier også å anbefale Sylfest Lomheims Omsetjingsteori, så vidt jeg vet den eneste rene lærebok i oversettelse på norsk. Essaysamlingen Det umuliges kunst kan også anbefales, det samme kan Per Qvales Fra Hieronymus til hypertekst. Oversettelse i teori og praksis.

Lykke til!