Ja, jeg har gått i dag, jeg går ikke bare i litteraturen, jeg går i virkeligheten også, flere timer hver dag, i dag foreløpig i en time og tre kvarter, opp og ned til tårnet på bildet, som ligger på Vealøs, 500 meter over havet, høyeste punkt i nedre Telemark. Det ble en morgentur i dag, i regn, været var bra da jeg gikk ut, så jeg lot regntrekket ligge i bilen. Men regnet kom, og jeg ble våt som en kråke. Det gjorde meg ingenting, det er deilig å gå i regnet, jeg nyter all slags vær, og når man går intensivt holder man varmen uansett (det er jo dessuten fortsatt sommer, bortsett fra i kalenderen). Da var det kanskje verre med dem som jobbet helt øverst i det 168 meter høye tårnet! Jeg hørte banking og stemmer, men skjønte ikke hvor det kom fra. Først da jeg la hodet bakover og kikket helt til topps på tårnet, så jeg to mikroskopiske skikkelser som vinket ned til meg. Høydeskrekk hadde de tydeligvis ikke. Regnet kom etter at jeg hadde begynt på nedturen, så jeg vet ikke hva karene i tårnet gjorde da regnskodda innhyllet dem. Det var min 44. tur til denne toppen så langt i år. Målet er 50. Det bør gå bra.
4 kommentarer:
Hei, jeg er på jakt etter bøker om kjærlighet og forelskelse, forelskelseromaner, kjærlighetshistorier osv, har du noe tips til hva jeg burde lese? :)
Jeg har en teori om at all litteratur handler om kjærlighet, dermed blir det vanskelig å anbefale noe spesielt.
Bare et lite spørsmål:
Har du alltid vært en turgåer, eller kom denne lysten mer og mer med årene (uten at jeg insinuerer noe som helst vedrørende din unge alder)?
Forøvrig har jeg selv lysten, men gjennomfører det så altfor sjelden.
Henning: Jeg har alltid vært en ivrig gåer. Jogger også, i perioder. Men lysten til å gå, og intensiteten, blir ikke mindre med årene, pussig nok.
Legg inn en kommentar