Om Laxness og litt mer

Etter å ha lest Laxness’ Verdens lys nå før jul, oppdaget jeg at beretningen om Olafur Karason egentlig består av to bøker; Verdens lys og Himmelens skjønnhet. Via antikvariat.net fant jeg et pent sett hos Drammen Antikvariat, som kom i posten i dag. Det er et antikvariat som kan anbefales, jeg har i hvert fall vært veldig fornøyd de gangene jeg har handlet der.

Jeg samler. Ikke mer enn før, men mer bevisst enn før. Jeg har riktignok aldri anskaffet bøker for kvantitetens skyld alene, men jeg har prøvd å favne over ganske mye, og sjelden kvittet meg med bøker. Resultatet er noe sånt som 7000 bøker (tror jeg at jeg kom til sist jeg telte), relativt oversiktlig ordnet, men tross alt så mye at jeg ikke lenger har fullstendig oversikt. Det er sikkert et alderdomstegn at jeg nå kan tenke meg å desimere samlingen. Om det kommer til å skje, er imidlertid høyst tvilsomt. Men samtidig, som sagt, absolutt ikke slutte å samle, men samle mer bevisst, og da snakker jeg primært om skjønnlitteratur. Som nå Laxness. Jeg ante for eksempel ikke om jeg hadde noe av ham, men jeg var nokså sikker på at jeg i hvert fall ikke hadde sagaen om Olafur Karason og Brekkukotkrønike, som jeg nylig anskaffet. Ved ettersyn viste det seg at jeg hadde Bygdekrønike og Islands klokke. Det ante jeg ikke før jeg så etter i hylla. Men plutselig har jeg nå oppdaget Laxness og begynner å få et visst utvalg av ham.

Jeg er nettopp ferdig med å lese Kjersti Rorgemoens Purkene snudde seg, et nytt herlig møte med en av de tøffe unge damene i ny norsk litteratur. Hva skal jeg lese nå? Også om en kvinne som forteller en historie, men kontrasten kunne neppe vært større. Tålmodighetens stein av den afghanske forfatteren Atiq Rahimi, som han fikk Goncourtprisen for i fjor. En pris den norske litterære verden knapt vet om, men som er meget stor og betydningsfull i den franske litterære verden.

Atiq Rahimi skriver tydeligvis på fransk og bor formodentlig også i Frankrike siden han fikk denne prisen. Med andre ord en bok som knytter an til både Afghanistan og Frankrike. Boka er oversatt fra fransk av kollega Tom Lotherington, som jeg også har fått den av.

Jeg har selv oversatt tre bøker som foregår i Afghanistan, Parvana, Parvanas reise og Shauzia, internasjonale bestselgere av den kanadiske forfatteren Deborah Ellis, et resultat av hennes opphold som hjelpearbeider i Afghanistan. De handler også om en kvinne, Parvana, som er 11 år i begynnelsen av første bok og som må kle seg ut som gutt for å kunne jobbe og holde liv i familien. Sterke bøker om en virkelighet som antagelig ikke er så forskjellig fra den gangen Taliban hadde makten. Det er nesten ufattelig at menneskelig klarer å eksistere under forhold som i Afghanistan. Men eksistere og eksistere - jeg leste for en stund siden at gjennomsittsalderen for afghanske kvinner er noen og førti år. Og nå skal jeg altså lese om en av dem. Håper det ikke blir altfor jævlig. Boka er heldigvis ikke tykk. (I parentes bemerket kunne lignende historier som dem Ellis og Rahimi forteller, fortelles fra andre lidende deler av verden.) HER er Bok&Samfunns omtale av Tålmodighetens stein.

Tidligere opererte jeg med en liste her i bloggen over bøker jeg planla å lese. Det har jeg ikke lenger, for jeg liker best å lese etter innfallsmetoden. Et tilfeldig funn i egne hyller, bøker som «faller meg i hendene» på ulike vis. Andre bind om Olafur Karason kommer jeg imidlertid helt sikkert snart til å lese, og antagelig også Bartleby & Co av Vila-Matas, som jeg straks kommer til å anskaffe. Det er vel det nærmeste jeg kommer er en plan for lesningen fremover. Dermed er det rikelig rom for tilfeldigheter og spontane innfall. Jeg har forresten god erfaring med å lese flere bøker på en gang, fortrinnsvis svært forskjellige bøker. Da blir det variasjon og man går ikke så lett lei, har jeg funnet ut.

PS Inspirert av en kommentar her i bloggen, kommer jeg i år til å føre liste over hvilke bøker jeg anskaffer i løpet av året. Det er noe jeg ofte har tenkt på, men aldri gjort alvor av. Men i år skal jeg gjøre det.