Dagsrapport

Jeg er en dårlig leser for tiden. Forleden kveld overrasket jeg meg selv ved å legge fra meg Becketts Molloy og finne frem en bunke hagebøker i stedet. Det må ha noe med årstiden å gjøre - hagesesongen er i gang. Solen flommer, det går an å innta lunsjen på uterommet igjen. Beckett ble plutselig så tung. Og blogginspirasjonen er fortsatt på et lavmål. Jeg får ta en titt på biblioteket og se om jeg finner noe som begeistrer, noe jeg ikke kan la være å lese. (Som katolikk har man jo dessuten svært mye avislesestoff for tiden ... Selv min egen sogneprest prydet forsiden på VG i uken som gikk.)

Men to lange hundeturer hver dag og intens hagejobbing tar på kreftene. Jeg har jo andre ting å gjøre også; oversettelser, korrekturer, to bokprosjekter som skal i havn. Hele påsken gikk med, men som frilanser lever man et usynkront liv. I hvert fall gjør jeg det. Usynkront med omgivelsene, mener jeg.

For en tid siden omtalte jeg så vidt et bokprosjekt hvor jeg har vært ghost writer, og Lille søster sa i en kommentar at hun gjerne ville høre mer om det. Et vennepar av oss opplevde for et års tid siden dramatisk sykdom, der han svevet mellom liv og død noen uker og hun skrev dagbok for å holde hodet over vannet. Helsepersonellet mente at dagboken burde bli bok, og så ble det min jobb å "se på det". Resultatet var at jeg bearbeidet hele dagboken og sendte manuset til tre forlag. Det er visstnok ikke helt stuerent å sende manus til flere forlag på en gang, men jeg gjorde nå det. Nå utgir jeg jo bøker selv hele tiden, men de er for det første i en helt annen sjanger og blir aldri til ved at jeg sender inn manus, men ved at jeg presenterer ideer for min faste redaktør i Gyldendal B&U. Jeg er derfor, paradoksalt nok, ganske uvant med å sende inn et manus og så gå og vente på resultatet. Av de tre forlagene svarte ett straks at det ikke var i deres gate. Greit nok. De to andre var to store forlag, og begge ville ha manuset! Det var jo helt fantastisk. Det ene, Cappelen Damm, var mer entusiastisk enn det andre, og resultatet var at boka nå er i produksjon og kommer til høsten. Å få napp to steder med en dokumentarisk bok er faktisk ikke så verst akkurat nå, da forlagene er litt mer påholdne enn ellers med hva de antar og ikke antar. Når det gjelder min rolle i dette, kan man si at uten dagbokskriveren ingen historie, men uten meg ingen bok. Min rolle er imidlertid ghost writerens, og jeg kommer som sådan til å bli nevnt i boka på en eller annen måte, men dagbokskriveren kommer til å stå som forfatter. Dette er avtalt oss imellom og med forlaget, det samme er fordeling av royaltyen.
Det er første gang jeg gjør en sånn jobb, og første gang jeg befatter meg med sjangeren dokumentar. Jeg føler meg derfor nesten som en debutant, også fordi det er et helt nytt forlag for meg. Nå har jeg riktig nok oversatt en del for Cappelen Damm i årenes løp, men det er første gang jeg utgir noe der, så det er en ny rolle.

Det andre bokprosjektet jeg holder på med, er i min egen gate og for mitt vanlige forlag Gyldendal Barn & Ungdom, altså humor for barn. Som vanlig basert på tradisjonslitteratur, men med en helt ny vri denne gangen som så vidt jeg vet ikke er gjort før. Jeg kan ikke si noe om dette, bortsett fra at eget forfattet stoff kommer til å utgjøre hoveddelen av boka. Ideen er antatt av forlaget og Bokklubben Barn, hvor den etter planen skal være hovedbok en gang til neste år. En viss spenning knytter seg selvsagt til om jeg klarer å realisere prosjektet etter intensjonene, men det pleier å gå bra.

Men akkurat nå er det på tide å komme seg ut i hagen og bedrive anleggsgartnervirksomhet.