"Jeg må ha sovnet, for plutselig var en kjempestor måne rammet inn av vinduet. To sprinkler delte den i tre deler, hvorav den i midten ble værende konstant, mens den høyre litt etter litt vant det som den venstre mistet. For månen beveget seg fra venstre mot høyre, eller værelset beveget seg fra høyre mot venstre, eller kanskje begge deler på en gang, eller kanskje begge beveget seg fra venstre mot høyre, bare at værelset beveget seg saktere enn månen, eller at de beveget seg fra høyre mot venstre, men at månen gjorde det saktere enn værelset. Men kan man snakke om høyre og venstre under slike omstendigheter? At det foregikk i ekstremt komplekse bevegelser, det var det ingen tvil om, men likevel virket det som en så enkel sak, dette store, gule lyset som skred langsomt forbi bak sprinklene mine, og som smått om senn ble spist opp av den ugjennomsiktige veggen, som til slutt formørket det. Lysets rolige bevegelse skrev seg inn på veggene, i form av et skinnende felt med loddrette streker som et kort øyeblikk begynte å skjelve på grunn av noen blader, hvis det var blader, og som i sin tur forsvant og lot meg sitte igjen i mørket. Så vanskelig det er å snakke behersket om månen! Månen er så dum. Det må være rumpa si den viser oss hele tiden."
Samuel Beckett: Molloy
Oversatt fra fransk av Erik Ringen
3 kommentarer:
Smukt og sjovt :-)
Så usentimentalt og direkte. Måneskinnet får liksom en annen glans fra den siden.
At månen er dum har aldri falt meg inn, og rumpe ...? At teksten er fint skrevet er det imidlertid ingen tvil om!
Legg inn en kommentar