Hvordan velge?

Et velkjent problem for lesende mennesker er at det er mer bøker enn tid. Man må velge hvilke bøker man skal lese og hvilke man ikke skal lese. Jeg har flere ganger vært inne på at min lesing styrer seg selv, at valgene så å si tas for meg, eller kanskje rettere sagt av underbevisstheten. Enten valgene er bevisste eller ikke, spiller ytre påvirkninger selvsagt en rolle, som for eksempel andre bokblogger og andres anbefalinger. Anmeldelser og omtaler, særlig i Bokmagasinet i Klassekampen og i Morgenbladet, er også viktige. Første gang jeg leste en anmeldelse (husker ikke hvor) av Lars Saabye Christensens nye roman Bernhard Hvals forsnakkelser tenkte jeg at den må jeg lese. Så leste jeg en mer negativ anmeldelse (husker ikke hvor jeg leste den heller) og ble litt betenkt. Så leste jeg anmeldelsen i Bokmagasinet sist lørdag. Den avsluttes slik: "Når romanen i tillegg er to hundre sider for lang til at ordflommen, all 'overflødigheten', får rammer til å bryne seg imot, kan vi etterkomme Bernhard Hvals ønske og la ham gå ubemerket hen."
Da velger jeg å gjøre det. Å la denne boka gå ubemerket hen. Kanskje går jeg glipp av noe, kanskje ikke. Det kan jeg ikke spekulere over. Valget er tatt. Det er så mye å velge i.

Situasjonsrapport

Det blir dårlig med blogging for tiden. Det skyldes i det vesentlige at jeg har vært intenst opptatt med å gjøre ferdig min nye bok, samt at dette er en fest-intensiv tid i bokbransjen. Er det ikke i dag den sagnomsuste Aschehougs hagefest finner sted? Jeg blir ikke invitert dit, og det samme kan det være. Forrige uke var det høstfest hos Gyldendal, som er "hjemme" for meg, og i begynnelsen av denne uken var jeg på fest hos Cappelen Damm. (Min festrapport fra forrige års høstfest hos Gyldendal kan leses i DETTE innlegget.)

I dag fikk jeg sendt boka fra meg, så nå er det bare å vente spent på tilbakemelding fra redaktøren. Om halvannen uke skal vi ha møte med illustratøren. Boka skal være ferdig i april neste år, og etter planen skal den være hovedbok i Bokklubben Barn.

Nå tar jeg meg litt ferie (bare en oval helg), for første gang siden november i fjor. Når jeg kommer tilbake, er det bare å ta opp igjen og gjøre ferdig en stor oversettelse som jeg måtte avbryte i slutten av juli for å jobbe med min egen bok.

Mesteren og Margarita

Takket være Dipsolitteraten fikk jeg sett første episode av den russiske TV-filmatiseringen av Mesteren og Margarita på NRK2 i går kveld. Det angrer jeg ikke på. Det begynner å bli en stund siden jeg leste boken, men jeg tok den frem og bladde litt i de første sidene, og det forekom meg at filmatiseringen var usedvanlig tro mot teksten. Det likte jeg. Også ellers var det kvalitet på alle punkter. Jeg må innrømme at jeg også likte spesielt at det var en russisk filmatisering, med ukjente (for oss), men glimrende skuespillere, som selvsagt snakket russisk. Ikke fordi jeg har noe forhold til russisk eller det minste kjennskap til det, men fordi jeg av og til blir så lut lei den angloamerikanske kulturdominansen som vi lider under - ja, bokstavelig talt lider under - i vår del av verden. Det gjelder nesten på alle områder, fra litteratur til musikk og film. Jeg nevnte for noen år siden her i bloggen en liste i en eller annen avis over de ti beste krigsfilmene, hvoran 9 mener jeg å huske var amerikanske. Selvsagt. Den tiende var antagelig tysk eller fransk. Filmen som etter min og mange andres mening virkelig er verdens beste krigsfilm, den sovjetiske Gå og se! var overhodet ikke nevnt. Skal vedde på at de som hadde satt opp listen ikke engang hadde hørt om den.
Selv foretrekker jeg både musikk og filmer fra andre kulturer. Når det gjelder musikk, har jeg aldri tilhørt eller dyrket den angloamerikanske pop/rock-kulturen, og når det gjelder film lar jeg meg ikke overkjøre av Hollywoods propaganda-apparat. Det betyr ikke at jeg ikke ser amerikanske filmer, men at jeg velger bort svært mye. Tarantino liker jeg. Jeg så Ingloriuos Basterds nå nylig, og syntes den var praktfull. Men det er jo litt interessant at den suverent beste skuespilleren var tysk-østerrikske Christoph Waltz, som innkasserte en høyst velfortjent Oscar for beste mannlige birolle. Tenk i det hele tatt hva som finnes av talenter og ressurser utenom den angloamerikanske sfære, som vi dessverre sjelden eller aldri hører eller ser! (Dårligste skuespiller i Inglorious Basterds var Brad Pitt - selvfølgelig, hadde jeg så nær sagt - som med sin umodenhet, sitt påklistrede kjekkasflir og sitt generelt manglende talent ødelegger enhver rolle.)
Men for å vende tilbake til Mesteren og Margarita: Jeg gleder meg til neste episode. Burde selvsagt lest boken parallelt, men vet ikke om jeg rekker å kombinere med Krig og fred, som jeg ikke klarer å legge fra meg.

Et innlegg om Mesteren og Margarita finner du HER, på bloggen Bokmerker.

Leserapport

Krig og fred er en voldsom materie å gi seg i kast med, men lesingen flyter forbausende lett. Jeg er nå i gang med bok 2 (av 3). Første bok sluttet med slaget ved Austerlitz 2. desember 1805, der Napoleon slo de russisk-østterikske styrkene.
Som tidligere bekjent har jeg aldri lest noe av Tolstoj før, og min kunnskap om ham har stort sett bestått i vissheten om at han er en av de store russere. Jeg har ennå ikke skaffet meg Kjetsaas bok om ham, men nysgjerrigheten etter å vite mer om både forfatteren og verket førte meg til en liten ekspedisjon i egne hyller. Mens jeg har fullt opp av norsk litteraturhistorier, viste det seg at det var dårligere bevendt med verdens litteraturhistorie. Jeg har den store i 12 bind som kom i Bokklubben Nye Bøker i 1981, og så har jeg Harold Blooms Vestens litterære kanon, pluss Haarberg/Selboe/Aarset: Verdenslitteratur. Bloom skriver nesten bare om en bok som heter Hadsji Murat, som jeg aldri har hørt om. Den kom på norsk i 1929, ser jeg, og i ny oversettelse ved Geir Kjetsaa i 1996, med tittelen skrevet Hadzji Murat.
Haarberg/Selboe/Aarset opplyser at Turgenjev opprinnelig ble betraktet som den viktigste russiske forfatteren, men at Tolstoj og Dostojevskij senere har inntatt den rollen. I sin korte omtale plasserer de Tolstoj idémessig og litterært, men konsenterer seg mest om Anna Karenina når det gjelder omtale av verkene.
Tolvbindsverket Verdens Litteraturhistorie tar Tolstoj grundig for seg, ikke minst Krig og fred.

«Over det mektige lerretet Tolstoj spente opp, gled franskmennenes, østerrikernes og russernes keisere, Napoleons tapre marskalker, habsburgernes drevne diplomater og de prøyssiske strateger som forberedte slagene med vitenskapelig pedanteri. Ikke mange fikk bli stående på pidestallen. Heller ikke hans egne berømte landsmenn, selv om de tar seg betraktelige mindre ynkelige ut enn representantene for det hovmodige Vest-Europa. Varme i stemmen fikk han bare når han talte om de navnløse soldatene og de få offiserene som ikke skilte seg fra dem. De var de og det rrussiske folks spintane reisning mot okkupanten som vant seieren over Napoleon.

Krig og fred er likevel mer enn en historisk roman. Det som ligger i tittelens fred, dvs. skildringen av familiene Rostov, Bolkonskij, Kuragin osv., fyller halvparten av det store verket. Det er balanse mellom de to elementene. Tolstoj foretok denne avveiningen ut fra sin overbevisning om at dagliglivet går sin gang mer eller mindre uanfektet, hvor katastrofale de historiske begivenheter enn er. De enkle kjensgjerninger - fødsel, det daglige brød, kjærligheten, døden - var mer vesentlige for epokens mennesker enn den såkalte historie. Hvor dyktig han enn malte krigen, hvilken innsikt han enn hadde i det diplomatiske og politiske spill, var det kanskje i skildringen av det elementære liv hans talent frodigst kom til utttrykk

Dette forsøket på å innfange helheten medførte at hans persongalleri ble enormt. I alt 559 personer opptrer i romanen. Det beundringsverdige er ikke mylderet, men den sikkerhet hver enkelt er tegnet med. Fra hovedpersonene - det er et halvt snes av dem - til bifigurene er de tegnet så presist og sterkt at de får kjøtt og blod, tenker og sanser hver på sin måte. Tolstoj har avlurt dem deres karakteristiske trekk, lyttet til alt det menneskene røper seg ved, og med en sjelden intuisjon sluttet seg til deres tanker og følelser. Hans mottagelighet synes å være uten grenser og hans åpenhet for inntrykk alltid like klar og frisk. Hans personer lever i en verden som ses, luktes og føles slik vi selv gjør det når vi er mest opplagt.

Krig og fred bæres ikke av en dramatisk komposisjon som Dostojevskijs romaner, den flyter av sted som en elv, snart raskere, snart langsommere. Scene følger på scene, de er ikke bundet sammen, men står hver for seg som avrundede og sluttede mikrokosmer. Det som holder det hele sammen er den illusjon av tid som går, den illusjon av bevegelse som forplanter seg til leseren. Men at boken skulle mangle struktur, som ofte hevdet, er uriktig. Det skjulte reisverk er kontrastprinsippet, som antydes alt i tittelen og som hviler på livsoppfatningen at sorgen og gleden de vandrer til hope».

Det jeg kanskje savner, er en nærmere redegjørelse for de litterære teknikkene Tolstoj bruker. De er mange og varierte, fra bred episk skildring til krigsreportasje og en foregripelse av Joyces og Prousts «stream of consciousness». Hemingway så ham som en læremester når det gjaldt realistiske og uheroiske krigsskildringer, direkte merkbart bl.a. i Klokkene ringer for deg. I tillegg til de eminente personskildringene er det en rekke skildringer av ulike scener, så vel utendørs som innendørs, som får leseren til å se det hele for seg, en slags litterær clair-obscur-teknikk, helt makeløst gjort. Man merker den tåkemettede luften mot huden, kjenner kruttlukten, hører stemmer og rop, raslingen i kjoler når adelen fester, duften av mat.

Velskrevet om barndom

En leser spurte hva jeg syntes om Ina Åsheims Mamma vet ikke hva som er deilig. Det har jeg sagt noe om på DENNE siden hos Deichman, der 365 lesere uttaler seg om hver sin bok i år.

Intervjuet med forfatteren, som jeg siteter fra, kan leses i sin helhet HER.

"Nå, hva sier De så, fyrste?"

Som sagt i innlegget under, er nyhetshylla på biblioteket en viktig jaktmark for å finne bøker å lese. En annen viktig jaktmark er mine egne hyller. Forleden kom jeg over et sitat fra Krig og fred som jeg gjerne ville se nærmere på. Krig og fred hadde jeg i hylla. Når det gjelder skjønnlitteratur, har jeg i en viss grad konsentrert meg om hovedverker. Jeg har imidlertid så vidt jeg kan huske aldri lest noe av Tolstoj. Letingen etter sitatet medførte en del bladring (min utgave er for øvrig en tre binds Lanterne-utgave fra 1968), og underveis ble jeg så grepet at jeg rett og slett måtte lese Krig og fred i sin helhet. Nå klarer jeg knapt å legge den fra meg. Det er noe med de store russiske klassikerne - jeg leste Dostojevskijs Raskolnikov (Forbrytelse og straff) i fjor - som er veldig betagende. Det litterære motstykket til å høre Chopin, på en måte. Oversettelsen, av Erik Krag, en formodentlig for lengst avdød kollega, er fra 1930, men har tålt tidens tann. Det er det ikke alle oversettelser som gjør.

PS Som så mange andre verker i verdenslitteraturen, er også Krig og fred kommet i beskåret utgave på norsk. Dipsolitteraten har et interessant innlegg om dette HER: "Hvem skar i teksten?". Oversetteren av min versjon, Erik Krag, har selv følgende lille innledning i Lanterne-utgaven:
"Da jeg i 1930 oversatte Krig og fred, foretok jeg i samråd med forlaget endel forkortelser i det meget omfangsrike verk. De bestod hovedsakelig i at endel betraktninger av historiefilosofisk eller strategisk karakter ble sløyfet, betraktninger som av de aller fleste lesere ville føles som longører. Derimot kunne det kritiseres at der var utelatt noen jaktskildringer. Disse er derfor tatt med i denne nye utgave av min oversettelse. Likeså noen få andre kapitler som ikke er av avgjørende betydning for handlingen, men som gir noe av den historiske bakgrunnen og tidskoloritten."

Så spørs det hvem som er den egentlige synderen, forlaget eller oversetteren. Uansett er dette en nedlatende holdning overfor såvel forfatter som lesere som heldigvis er utdatert i dag. Jeg ser av NORBOKs baser at Krig og fred er kommet i en nyere oversettelse av Geir Kjetsaa, som også har skrevet en bok om Tolstoj. Jeg må jo si at jeg blir veldig nysgjerrig, for det første på om Kjetsaas oversettelse er fullstendig, og på hvordan den fungerer sammenlignet med Krags. Foreløpig synes jeg som sagt at Krags språk står glimrende til tiden og miljøet; om det har gulnet litt, er det bare kledelig. Men nå blir jeg bare nødt til å se Kjetsaas også. Hans bok om Tolstoj må jeg også ta en titt på.