Den lukkede bok

I en leserapport 6. mai fortalte jeg om Jette A. Kaarsbøls debutroman Den lukkede bok, som jeg tilfeldigvis kom over i en lånt leilighet i Italia, og som jeg rett og slett tok med meg fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg da jeg først hadde begynt på den. Boken imponerer både som levnetsbeskrivelse og tidsskildring, og med sitt omfang på 500 sider. Nedenfor er et lite utdrag. Året er 1875, og vi befinner oss i København, der den enogtyveårige Frederikke Leuenbech (bokens hovedperson), som lever et søvngjengeraktig og overbeskyttet liv som datter i en velstående borgerlig familie, forbereder seg på bryllupet med teologistudenten Christian, en mann hun ikke elsker.

«Hun gjemmer seg, hun vet det, men vet ikke hva hun ellers skulle gjøre. Hun skjuler seg med skammen og angsten, slik hun pleier å skjule brevene fra Christian så snart hun har lest dem - noe hun dessverre er nødt til, dels fordi hun må orientere seg om når han er ventende hjem, og dels fordi svigermoren kan finne på å stille ganske så detaljerte spørsmål om hva som står i dem. Hun sier ikke et ord til noen, går bare rundt som en søvngjengerske og betrakter tingene rundt seg med en interesse som best kan sammenlignes med den en åndssvak ville vise for dagens børsnoteringer hvis man leste dem høyt for ham. I sin apati nekter hun å ta innover seg sin egen situasjon - hun gjemmer eller brenner brevene hans, og gjør ellers det som forventes av henne: broderer monogrammer, besøker den avskyelige svigerfamilien og viser frem linnet, porselen og brudeutstyr til de latterlig imponerte kusinene som plutselig og av uforståelige grunner har begynt å se skjevt på henne med dårlig skjult misunnelse.

Hun gjemmer seg med skammen som skyldes vissheten om at Christian i det flakkende blikket hennes har funnet noe han kjenner igjen hos seg selv, og at det er derfor han er så fordømt sikker i sin sak, derfor han aldri tviler. Henne trenger han jo ikke å frykte; sammen med henne kan han verge seg mot dette moderne ungdomsbajaseriet de ikke kan leve opp til. For de to er jo allerede blitt altfor gamle til å være så unge som de er.

Forakten for ham er like sterk som hatet hun føler mot alle de andre - disse unge menneskene som skremmer livet av henne med sin pågåenhet og letthet, ja, med sin ungdomm rett og slett. Alt er bare bltit verre etter at Helena forlot henne. Hvem kan nå beskytte henne mot alle disse som bærer selvfølelsen utenpå kroppen, som aldri tviler på seg selv, som alltid er velkomne hvor de enn viser seg - kort sagt, alle disse som er både flottere og klokere og bedre enn henne selv på alle måter? Alle disse privilegerte som kjenner hverandre på en egen måte, som har et eller annet felles som hun aldri kan bli en del av. Hvor ofte har hun ikke stått i en ballsal, stum og idiotisk, uten å ane hva hun skulle si til dem når de første høflighetsfrasene var brukt opp? De snakker jo to forskjellige språk, hun og de andre; hun hører tydelig ordene de sier, men det er akkurat som om hun ikke kan trenge inn i dem, som om disse menneskene har et eget kodespråk som bare lar seg dechiffrere av de innvidde. Hun er uinnvidd, og derfor er hun overbevist om at det som foregår bak ryggen hennes, er selve livet. (At det kan være et åpent spørsmål hvorvidt det i det hele tatt er verdt å snu seg etter, vet Frederikke selvsagt ikke noe om - hun ville sikkert ikke tro det om hun fikk vite det heller.)»
(Oversatt av Erik Johannes Krogstad.)

Etter nå å ha omtalt denne boken i relativt begeistrede vendinger (jeg klarte ikke å legge den fra meg, den imponerer på ulike vis, etc), har jeg nå lyst til å komme med et spørsmål som kanskje kan virke litt underlig: Er dette en god bok? Vurdert på sine premisser er den selvsagt det. Men den får meg også til å tenke på et essay av Jonny Halberg i Morgenbladet for 7--13. januar i år, med tittelen "Tomme kalorier". Essayet finnes HER. Jeg vil også sitere anmelderen Mariann Aalmo Fredin i Dagladet, som siteres på baksiden av boken: "En deilig kjemperoman ... Kjent miljø og gode karakterskildringer gjør en good-read."

Hva er en good-read? Er ikke det en underholdningsroman? Og det er nettopp det Den lukkede bok er. En underholdende roman, en underholdningsroman. Den skildrer, og det gjør den aldeles glimrende, men den går ikke i dybden. (En reaksjon på Kaarsbøls bok som antagelig ikke er utypisk, finnes HER, på bloggen Les mye.)

Som leser er jeg inne i en Graham Greene-periode for tiden. Også han skrev underholdende, ja han delte sågar bøkene sine inn i kategoriene entertainments (underholdningsromaner) og novels (seriøse romaner). Men selv de såkalte underholdningsromanene til Greene ligger langt over kiosknivå, og hans seriøse romaner er verdenslitteratur. Nå sier jeg ikke at Kaarsbøls bok er kiosklitteratur, til det er den for avansert. Men den er heller ikke stor som litteratur betraktet, fordi den nettopp befinner seg nettopp i det sjiktet et sted mellom seriøs skjønnlitteratur og populærlitteratur hvor så mange av dagens bestselgere befinner seg. Bøker av Greenes format kan faktisk forandre deg som menneske, påvirke deg fundamentalt. Det er mulig jeg er kresen og kravstor, men det er slike påvirkninger jeg foretrekker å utsette meg for som leser. Kaarsbøls bok er nok "a good read", jeg klarte som sagt ikke å legge den fra meg, men den er og blir en overflateskildring og ikke en dyptloddende utforskning av menneskesjelen og menneskets vilkår i tilværelsen, slik stor litteratur er. Ingenting galt i det, det er bare greit å vite hva som er hva her i verden. Også i litteraturens verden.