Tarjei Vesaas’ debutantpris utdeles av Den norske forfatterforening, og juryen er foreningens litterære råd. Det må være en stor anerkjennelse å bli utpekt som beste skjønnlitterær debutant. I juryens begrunnelse heter det blant annet:
“Prisen går i år til ein lyrikar som skriv fram eit tema som ofte før er handsama i litteraturen, og formmessig sett er det då heller ikkje det nye og grensesprengjande som pregar denne debutboka. Men vi har å gjera med ein poet som viser ein genuin musikalitet i det strofiske; ei varm innføling i det emosjonelle og biletlege; og ein moden autoritet i skriveposituren.
Den unge søstera som blir alvorleg sjuk, er aksen som desse dikta dreiar seg om, og som kastar den andre søstera: diktar-eget, inn i seg sjølv, på den eine sida, og ut i omgivnadene, i naturen, på den andre. Og endå går desse to storleikane, refleksjon og sansing, over i kvarandre hos denne forfattaren, der kjenslene er gjennomlyste av klar innsikt og tankane omskrivne til poetisk persepsjon. Mange av tekstane opnar seg fleirdimensjonalt, og blir såleis i stand til å romme både sorg, omsorg og rådløyse på same tid.”
Som man ser av Wikipedia-artikkelen om prisen (HER) er mange av våre mest kjente forfattere blant de tidligere prisvinnerne (men det er også helt ukjente navn der, i hvert fall for meg). Jeg må innrømme at jeg ikke har kjøpt boka, men jeg kommer til å gjøre det når den straks kommer i pocket. Ikke dårlig bare det - å komme i pocket, mener jeg - for en lyrikkdebutant.
En Facebook-venn hadde nylig følgende melding: Jeg tenker på at jeg i går gikk hen og gjorde noe jeg svært, svært sjelden gjør -- ti år siden sist, tenker jeg -- jeg gikk og kjøpte meg en diktsamling. Etter å ha hørt forfatteren lese fra den på torsdag. Nå har jeg begynt å lese, og jeg tør påstå at det er noe av det flotteste, muligens det aller sterkeste, som er skrevet på norsk i år. Dikt som søkker i magan. Jepp, hun vant nettopp Veaas-prisen for beste debutant. Lina Undrum Mariussen: Finne deg der inne og hente deg ut (Forlaget Oktober). Sånn, så er det sagt.
Selv har jeg nøyd meg med å låne den på biblioteket foreløpig. Den er sikkert utlånt, tenkte jeg, men det var den ikke. Bibliotekets eneste eks sto der så pent på plassen sin. Boka handler om en storesøsters forhold til en syk lillesøster (depresjon? anoreksi?). Det er en handling her, et konkret hendelsesforløp, men fortalt i et klassisk poetisk språk som både antyder og konkret beskriver på samme tid. Eller, som typisk er for et ekte poetisk uttrykk: Ordene blir større enn de er. Bare se på formuleringer som:
jeg ror båten alene, brer blikket ut
over den åpne flata
jeg spurte om du ville være med
du lå på sofaen og fant ikke føttene
vi er søstre, to lyse streker
i våre foreldres ansiktEn vakker og sterk bok, vel verdig en debutantpris. Skal du lese bare én diktsamling i år, kan det gjerne bli denne. Pocketutgaven kommer snart til en bokhandel nær deg.
1 kommentar:
Dette er en nydelig diktsamling. Jeg ble glad da jeg leste at hun hadde fått debutantprisen.
Legg inn en kommentar