Til forsvar for klassikerne

I flere innlegg de siste årene (jeg har snart drevet denne bloggen i seks år), har jeg tatt til orde for det jeg kaller «kanonisk lesing», det vil si fremhevet verdien av å lese det man kaller «verdenslitteratur». Eller klassikerne, om man vil. Gamle som nyere. Selv har jeg lest for eksempel James Joyces Ulysses, Forbrytelse og straff og Brødrene Karamasov av Dostojevskij og Krig og fred av Tolstoj. På leselisten står Anna Karenina, men jeg leker også med tanken på å gi meg i kast med På sporet av den tapte tid.

Slike bøker er det jeg kaller «leseprosjekter». Det er mye arbeid å komme gjennom dem. Et spørsmål som lett kan melde seg, er hvorfor. Hvorfor stri med sånne mastodonter, hvorfor bruke så mye tid på dem? Det finnes sikkert mange svar på det. For mitt eget vedkommende kan jeg anføre nysgjerrighet, fordelen av rent faktisk å ha lest dem hvis man skal diskutere dem, og selvsagt den personlige leseopplevelsen. Men ikke minst også det at de er en del av det vi kaller kulturarven, vår felles referanse- og begrepsverden. Og en del av det litt gammelmodige begrepet dannelse (som kanskje er i ferd med å få en renessanse?)

 Marta Norheim tar for seg kanonisk lesing i sin siste bok Friksjonar (med undertittelen «Essay frå kulturelle grenseområde», Samlaget, Oslo 2011). «Kva skal ein så med dette?» spør hun, og sikter altså til klassikerne. «Kva slags kvalitet har dei sentrale, kanoniske tekstane som ofte blir lesne under tvang, det vil seie på skular, høgskular, universitet? Det er eit godt spørsmål. som ein gjerne seier når ein veit at det svaret ein kan gje, ikkje på nokon måte står i forhold til det veldige som spørsmålet rommar. Inne i spørsmålet: «Kva skal ein med verdslitteraturen?» ligg det skjult ei heil mengd med andre spørsmål, som «Kva er det som formar identiteten til eit menneske?», «Kvar kjem metaforane i eit språk frå?», «Kva for rolle spelar dei store historiene når vi skal forstå og forsone oss med vår eiga personlege historie?», «Korleis forklarer vi tabu i vår kultur?» i tillegg til meir nøkterne spørsmål av typen: «Finst det nokon som har hatt det slik som eg?», «Finst det nokon som har hatt det verre enn eg?» Kanskje til og med: «Korleis skal eg leve?» men heilt sikkert: «Korleis skal eg i alle fall ikkje leve?» 
Slike ting. Vi er liksom ikkje på det prosaiske eller kvardagslege eller på statsbudsjett og fireårsperiodar og pensumlistenivå, sjølv om alt dette også har med saka å gjere. Kvardager og pensumlister skal ein ikkje kimse av, og ikkje pengar heller. Sånn er det, høgt blandar seg med lågt, og det gjeld også inne i den kanoniserte litteraturen. Ein treng ikkje gå til underhaldningslitteraturen for å finne lågtflygande handlingar eller til triviallitteraturen for å finne det trivielle. Ofte finn ein tvert om vel så høge saker i triviallitteraturen som i kulturarven, der det høge og det låge lever side om side. Meininga med det heile og nyrestein. Kvar går vegen til fred i sinnet, og kvar er nærmaste skjenkestove. Det er i det heile påfallande når ein myser innom verdslitteraturen, han er ofte svært konkret, kroppsleg, endåtil grotesk. Gud formar Adam av jord og blæs liv i han gjennom nasen. Helten Odyssevs og mennene hans kryp ut av hola til kyklopen under kvar sin sau (!) De veldige kjempene Gargantua og Pantagruel, som Rabelais levandegjorde i fem bøker på 1500-talet, bruker alle kroppsopningar svært aktivt. Den klassiske litteraturen er ikkje «høg» i tydinga heva over kroppslege funksjonar og drifter, snarare tvert imot. Romeo og Julie handlar om to tenåringar som forelskar seg, men foreldra protesterer mot alliansen, noko ungdomane reagerer kraftig på. Ikkje særlig original historie, spør du meg, likevel overlever dramaet generasjon etter generasjon. Kva er det som gjer denne slitestyrken? Korleis kan det ha seg at noko som er skrive for 500 eller 2000 år sidan, kan tale til oss? Det ville vere hybris å gje eit universelt svar på det. Men det er heilt klart ikkje nok å ha ei god historie eller eit godt tema. Måten historia er fortald på frå ordval via setningar og til komposisjon er vesentleg. Og så må det vere noko der som gjer at du ikkje er ferdig med det etter å ha lest siste side. At verket allerie har fått ei lang historie når du og eg les det, har sjølvsagt også noko med saka å gjere: Det står «kvalitet» med store bokstavar over dei kanoniserte tekstane.»

Goethe på biblioteket

Goethe. Eget foto, Hamburger Bahnhof Berlin 2009.






Jeg vil igjen gjøre oppmerksom på bloggen Tyskbokhylle, en fin og velskrevet blogg for alle som er interessert i tysk litteratur og i tysk og europeisk kultur. Siste innlegg handler om Anna-Amalia-biblioteket i Weimar. Et lite utdrag avslører hvordan Goethe var som låntager:

Det vakre biblioteket har hatt mange berømte ledere hhv. bibliotekarer opp gjennom tidene. Den mest kjente er Goethe (große Überraschung?), som overtar denne funksjonen i 1797. Goethe er forøvrig bibliotekets mest aktive låner (det er dokumentert at han lånte rundt 2300 bøker i tidsrommet fra 1792 til 1832). Ikke er han særlig flink til å levere bøkene tilbake heller, men etter at han overtar ansvaret for boksamlingen, bestreber han seg på å levere tilbake de verkene han har "disponert privat" i lang tid, i de mest graverende tilfellene i 20 år. Basert på egen erfaring lager han strenge utlånsregler. Og han slår fast at for å få lov til å gå inn i biblioteket må man først hilse høflig på bibliotekaren, og å ta bøkene egenhendig ut av hyllene er strengt forbudt.

Soldater

I går fikk jeg denne boka av min kollega Nina Zandjani, som har oversatt den.


Forlagets omtale lyder slik: 

Hva gjør krigen med oss? Hva tenkte og følte de tyske soldatene som utførte andre verdenskrigs grusomheter?Hva slags mennesker var de? Høsten 2001 kom den unge tyske historikeren SönkeNeitzel tilfeldigvis over et sensasjonelt arkiv, som forskerne så langt ikke hadde kjent til: 150 000 sider med hemmelige avlyttinger av tyske soldater i alliert fangenskap under krigen. Når veteranene kobler av sammen og ikke tror at noen hører på, forteller de hverandre krigshistorier om spennende eventyr, godt kameratskap, vakre landskaper - og voldtekter, tortur og massakrer. Med egne ord beretter soldatene liketil og hverdagslig om hendelser som overgår selv den villeste fantasi - og bare en sjelden gang høres stemmer som angrer eller tar avstand. Soldater er en banebrytende bok, fascinerende og forskrekkelig, med potensial til å endre ikke bare vårt syn på andre verdenskrig, men også på ondskapen slik den kan utspille seg hos helt vanlige mennesker. Boken er også ubehagelig aktuell i en tid hvor vi stadig oftere debatterer krigens brutaliserende effekt på vanlige soldater, fra Abu Gharaib til Afghanistan. 

Jeg ble sittende og skumlese i boka etter at jeg kom hjem i går. Den handler om grusomheter begått av tyske soldater under annen verdenskrig. Det er ingen ende på bøkene om denne krigen. Forklaringen er en blanding av ytre dramatikk og moralske problemer, sier en forlagsmann. Samt at denne krigen berører oss nordmenn direkte. Fortsatt. Den er bare én eller to generasjoner borte. 

Da jeg bladde i denne boka, gikk tankene uvilkårlig til Jonathan Lithells voluminøse roman De velvillige, som handler om en tysk SS-offiser som blant annet er med på felttoget i Ukraina. Denne boka er så jævlig at mange, deriblant jeg, ikke har orket å lese den ferdig. Merkelig nok (eller kanskje det ikke er så merkelig) er beskrivelsene i Lithells bok, som er i fiksjons form, men selvsagt basert på virkelige hendelser, mye jævligere enn beskrivelsene i sakprosaboken Soldater.

Jeg tror en del mennesker har en illusjon om at tyskerne var spesielt grusomme. Men grusomhet av denne kaliber er ikke spesielt tysk, den er generelt menneskelig. Konsentrasjonsleirene var for eksempel en engelsk oppfinnelse fra boerkrigen. Og å drepe mennesker i stor skala og med til dels utspekulert grusomhet, er noe som har skjedd til alle tider, og som fortsatt skjer. 

På en måte er ondskapen så banal fordi den er så menneskelig. Antagelig har vi alle et potensial for ondskap i oss. Jeg tror ikke ondskapen kan forklares. Tankene går til en pågående rettssak i Norge, der en rekke såkalte eksperter prøver å finne en forklaring på et av de mest eklatante utbruddene av ondskap hos ett enkelt menneske som vi har opplevd i Norge. Men noen forklaring vil selvsagt ikke bli funnet. 

Soldater handler konkret om tyske soldater under krigen, men samtidig handler den om krigens ondskap generelt, overalt og til alle tider. Og om menneskenes enorme potensial for å gjøre hverandre vondt.

Boka er oversatt av Nina Zandjani.

Mer om Zulu

Filmatiseringen av Zulu begynner i Cape Town i sommer, med Djimon Housou og Orlando Bloom i hovedrollene.


 Så er Zulu ferdiglest. Wow, for en bok, må jeg bare si. Jeg har kalt den en krim, men thriller er vel en riktigere betegnelse. Det er i hvert fall den forlaget bruker, selv om de samtidig oppgir at boka har innkassert så og så mange krimpriser. Forskjellen på krim og thriller? Jeg leste en gang at en krim henvender seg til forstanden og en thriller til følelsene.

 I Zulu har ikke leseren noen som helst sjanse for å løse mordene som begås (det begås svært mange av dem, totalt sett, men den handler om etterforskningen av to av dem). Zulu er altså ingen «whodunit», og således ingen krim. Men en thriller/suspense, eller spenningsroman, er den til gagns. Samtidig gir den på sitt vis et godt innblikk i dagens Sør-Afrika, både av landskapet og naturen(sluttscenen i den namibiske ørken er så man formelig blir støvtørr i halsen), og av samfunnet med dets historiske bakgrunn. Alt dette, inkludert glimrende karakterskildringer, fremstilles gjennom en fortellerstil av høy klasse, og hele tiden med intens spenning.

Sør-Afrika er et samfunn med mye kriminalitet og vold, og jeg innbiller meg at det er nokså realistisk skildret. Men i noen av de verste volds- og drapsscenene måtte jeg minne meg på at dette tross alt er fiksjon. Bloggeren Kassiopeia syntes det ble for mye bestialitet,jfr. DETTE innlegget.

 Jeg liker absolutt ikke å lese svært grafiske skildringer av vold og mishandling, og jeg har spurt meg selv hvorfor jeg likevel har gjort det i denne boka. Jeg tror det har med bokas generelle kvalitetsnivå å gjøre, det gode språket (og den gode oversettelsen), som sammen med spenningen og flyten og tempoet gjorde at lesingen nærmest ble en ren nytelse. Og selv om min oppfatning av Sør-Afrika er at det er et frastøtende samfunn, var det vel kanskje tross alt også et eksotisk element her som bidro til spenningen og leseopplevelsen. Folk som virkelig er interessert i Sør-Afrika, og som dertil liker spenningslitteratur, bør absolutt ikke gå glipp av denne boka. Og så er det bare å håpe at vi får mer av Caryl Férey på norsk!

Les også DENNE omtalen, på bloggen Artofliving.

(Mitt tidligere innlegg om denne boka finner du litt nedenfor, 1. juni.)

Hva jeg leser - eller har tenkt å lese

Original til postkort med sitat fra Steppeulven. Laget av meg forrige gang jeg leste Steppeulven, i 1980. Det var før dataens tid, da man brukte overføringsbokstaver (Letraset). Kortet ble aldri produsert, men originalen har jeg fortsatt. 



For første gang på lenge har jeg en leseplan som består av følgende bøker:

Stephen J. Walton: Roadmovie. Manuset
Péter Nádas: Parallelle historier I, Den stumme provinsen
Herman Hesse: Steppeulven (gjenlesning)
Hanne Ørstavik: Hyenene
Leo Tolstoj: Anna Karenina

Jeg vet ikke om jeg kommer til å lese dem i denne rekkefølgen. Noen ganger vil bøkene selv ha et ord med i laget. Det innebærer også at bøker kan bli forkastet og andre komme til. "Egentlig" er det Waltons bok jeg leser nå, men etter å ha fullført Zulu (to innlegg nedenfor) måtte jeg ha en liten pause. Den bruker jeg til å lese en mini-biografi om Olav  Haraldsson, bedre kjent som Olav den hellige, skrevet av pater Olav Müller. Som norsk katolikk er jeg her altså på hjemlig grunn.

Danmark

Fra Limfjorden (eget foto)


 I Danmark er det grundlovsdag i dag, det nærmeste våre sydlige naboer kommer en nasjonaldag. Ingen 17. mai-stemning der i gården, dagen er ikke engang fridag (selv om de fleste butikker er stengt!) og markeres stort sett bare med noen politiske taler hvor man hyller det danske demokratiet. Men siden dette er en bokblogg, har jeg lyst til å bringe en liten litterær hyllest til dette landet, som jeg er veldig glad i og kjenner innenfra fordi jeg har bodd der.
I den danske litterære kanon rager nobelprisvinneren Johannes V. Jensens roman Kongens fald høyt, om ikke aller høyest, og der har han en passasje som jeg kjenner meg igjen i på mange måter, også geografisk, fordi jeg bodde ved Limfjorden og opplevde årstidenes skiftning under en høy jysk himmel.

Det er i al Evighed sandt, at Danmark ligger mellem de to blaa Have, grønt om Sommeren, rustent om Høsten og hvidt under Vinterhimlen. De danske Strande viser sig vidunderligt vinkende, Agrene derinde runder sig fortroligt, de klædes med Korn og fælder Kornet igen. Solen staar i Vifter over Bakkerne ved Limfjorden, hvor Vestenvinden blæser hjemligt; Dagens Veksel i Danmark er altid forskellig og altid den samme. De smaa Fjorde og Bifjorde gentager Danmark hundrede Gange, Øresund er som en Port ind til det endelige Land. Her rinder Aaerne ut mod Havet, Skovene gror i Havets nærhed, du ser en Maage, du øjner en sættende Hare i Heden, Sol og Sorgfrihed, det er Danmark. 

 

Tyskbokhylle

Vil bare gjøre oppmerksom på DENNE bloggen, Tyskbokhylle, som jeg tilfeldigvis kom over i dag. En blogg viet tysk litteratur. Bloggeren er Elin Nesje Vestli, professor for tyskspråklig litteratur og kulturkunnskap ved Høgskolen i Østfold.

Zulu

For en tid siden fikk jeg en mail fra Aschehoug med forespørsel om jeg ville blogge om den franske krimmen Zulu av Caryl Férey. Jeg aner ikke hvorfor jeg sa ja - jeg leser jo ikke krim. Dessuten foregår boka i Sør-Afrika, og min interesse for dette landet, så vel som for Afrika generelt, er lik null. Kanskje ble jeg nysgjerrig fordi forfatteren var fransk - jeg synes det er altfor lite fransk kultur i Norge, enda jeg ikke kan fransk. (Jeg mener for øvrig også at amerikansk kultur generelt dominerer altfor mye, både innen litteratur og film. Mer europeisk, takk, og gjerne fransk.)

Dessuten var boka oversatt av Thomas Lundbo, nestleder i Norsk Oversetterforening og en kollega som  holder høy kvalitet. Det er jeg ikke alene om å mene - han fikk Bokklubbens skjønnlitterære oversetterpris på Lillehammer i dag.

Forfatteren er godt kjent i hjemlandet, der Zulu har vunnet hele ni krimpriser. Zulu er hans første bok på norsk. Bøkene hans preges av hans interesse for reiser og sosiale konflikter, og handlingen i Zulu er altså lagt til dagens Sør-Afrika. Et sterkt voldsherjet land som bare virker motbydelig på meg. Men jeg måtte jo gi boka en sjanse, siden jeg hadde mottatt et anmeldereks.

Boka begynner med en uhyre voldelig og ekkel scene som bare bekreftet min oppfatning av Sør-Afrika. Men til min forundring tok teksten tak i meg og slapp ikke taket. Jeg måtte bare lese videre. I mine øyne er det et kvalitetstegn. Férey skriver glimrende, og er like glimrende oversatt. Og inn i den den spennende handlingen klarer han å flette et vell av faktaopplysninger om sørafrikansk historie og kultur på en helt naturlig måte. Dette er kvalitetskrim; her er både litterær kvalitet og intens spenning, uten billige effekter. Person- og miljøskildringene er nyanserte og overbevisende. Og for bare å gjenta det; oversettelsen er i de aller beste hender hos franskfilologen Thomas Lundbo.  

På nettstedet Aktuell.no kom jeg over denne omtalen av Jan-Erik Østlie:

Den franske forfatteren Caryl Férey er et nytt bekjentskap på norsk, spenningsboka «Zulu» er nå flott oversatt til norsk av Thomas Lundbo. I Frankrike er forfatteren imidlertid ingen fersking, han har bare siden 2008 vunnet ni krimpriser i hjemlandet. I «Zulu» befinner vi oss i Sør-Afrika, nærmeste bestemt helt på sørspissen av landet, i den nærmest sagnombruste kystbyen Cape Town, byen som bare ligger en kort båtreise unna djeveløya Robben Island hvor Nelson Mandela og mange andre politiske fanger satt fengslet i årevis på 1970- og 1980-tallet. I dag er fengslet et museum. For øvrig vel verdt et besøk, men det er en helt annen historie. For boka handler verken om Robben Island eller Nelson Mandela, men om den svarte kriminalpolitisjefen Ali Neuman og hans stab. Neuman får etter hvert i oppdrag å oppklare et mord på en hvit tenåringsjente fra de høyere samfunnslag. Fort oppdager han at det er narkotika med i bildet – ja, faktisk et helt nytt dop som er livsfarlig. «Zulu» kunne blitt en ganske ordinær kriminalhistorie om det ikke var for at forfatteren har teft for mer enn krim. Han er også en samfunnsengasjert og politisk forteller, han ser fort potensialet i skildringen av det fortsatt både rase- og klassedelte Sør-Afrika. Beskrivelsene av townshipene, og særlig den mest berømte Khayelitsha, utenfor Cape Town vitner om stor innsikt i hva både byen og regnbuelandet sliter med at politisk sprengstoff. For sjøl om apartheid-tida formelt er over i dette landet, så er ikke voldelighetene og kriminaliteten borte av den grunn. Snarere tvert imot. Forsoning preket både Mandela og Desmond Tutu, men det er lettere sagt enn gjort for den fattige ungdommen i slumstrøkene. Både hevnen og hatet er søtt i dagens Sør-Afrika. Et annet fenomen som i aller høyeste grad er tilstedeværende i denne romanen er aids-problemene som for øvrig hele det afrikanske kontinentet sliter med. Klisjeen om at utfordringene står i kø er vanskelig å unngå i beskrivelsene av Sør-Afrikas hverdagsliv. Férey utnytter dette til fulle. «Zulu» er en mørk roman der det som tittelen også antyder ikke sjelden er et viktig spørsmål om hvilken stamme du kommer fra. Jeg vil tro at utfordringen til forfatteren av denne boka også har vært å unngå produksjonen av rasistiske holdninger – ikke minst hos leserne. Voldsomhetene som skjer i denne romanen er skapt med et helt bestemt bakteppe. Forstår du ikke det, kan du som leser komme skjevt ut. Caryl Férey er et interessant litterært bekjentskap. Forlaget kan trygt oversette flere av bøkene hans om de holder det samme nivået som «Zulu».