9. desember 2012

En boksamlings skjebne










Det tidligere Palais Ephrussi i dag.




For tiden leser jeg altså En hare med øyne av rav av Edmund de Waal. For dem som ikke kjenner boken, skal jeg bare ganske kort si at den er en høyst fascinerende beretning om en families historie og om Europas nære historie. Boken er, ifølge baksideteksten, familiehistorie, memoarer, detektivroman, kunsthistorie, reiseskildring, biografi, essay. Det handler om familien Ephrussi, russiske jøder.

Stamfaren slo seg stort opp på kornhandel i Odessa på 1800-tallet og la grunnlaget for et handels- og finansimperium som gjorde familien til en av Europas rikeste, på linje med Rothschild-familien. Forfatteren går tilbake til sin gren av familien, med hovedsete i Wien, der de holdt til i det enorme Palais Ephrussi i Ringstrasse. Bokens tittel henspiller på en samling av japanske netsuker, utskårne miniatyrskulpturer, som Wien-grenens overhode Viktor fikk i bryllupsgave av sin fetter Charles i Paris.

Familien i Wien klarer å komme seg ut av landet etter nazistenes maktovertagelse, men mister alt av eiendommer og verdier - unntatt netsukesamlingen, som en trofast tjenestepike gjemmer i madrassen og overleverer til familien etter krigen, hvoretter den til slutt havner hos keramikeren Edmund de Waal i England, Viktor Ephrussis oldebarn, som bestemmer seg for å følge netsukenes historie bakover i familien. En av disse miniatyrskulpturene er en hare med øyne av rav, og det er den som har gitt boken navn.
Men nå et lite utdrag fra boken, om hvordan den jødiske familien Ephrussi opplever Østerrikes innlemmelse i Hitlers stortyske rike.

Edmund de Waal står på balkongen i annen etasje i Palais Ephrussi, det som en gang var familiens prakthjem. I lommen knuger han en av netsukene som engang hørte hjemme i disse bokstavelig talt forgylte rommene, som nå er kontorer. [Mine utfyllende opplysninger i klammer.]

Og jeg hører en gruppe forretningsfolk komme inn porten fra Ringstrasse, stemmer, latter, og jeg merker at selv det svakeste ekkoet fra gaten kommer inn sammen med dem. Det er disse stemmene som får meg til å tenke på Iggie [forfatterens grandonkel, oppvokst i Palais Ephrussi, som han har arvet netsukene etter]. Han fortalte at herr Kirchner [portneren], som pleide å svinge opp portene i Palais Ephrussi med en feiende bevegelse og et dypt bukk for å more barna, betimelig nok hadde gått ut og latt porten til Ringstrasse stå på vidt gap den dagen nazistene kom.
     Seks gestapister i plettfrie uniformer spaserer rett inn.
     De begynner høflig. De har ordre om å ransake leiligheten ettersom man mistenker jøden Ephrussi for å ha støttet Schuschniggs valgkamp [østerriksk politiker som prøvde å holde Østerrike nøytralt]. Ransake. Det betyr dette: Hver eneste skuff endevendes, innholdet i hvert skap tas ut, hver eneste pyntegjenstand granskes. Hvor mange ting finnes i dette huset, hvor mange skuffer er det i hvor mange rom? Gestapo er metodiske. De har det ikke travelt. Dette er ingen spontan arianisering [familien har noen dager tidligere hatt besøk av en nazistisk pøbelgjeng som har herjet og ramponert]. De roter gjennom skuffene i småbordene i salongen og lar papirene ligge og flyte. Arbeidsværelset plukkes fra hverandre. De arkiverte katalogene over inkunabler blas gjennom etter bevis, brev slenges til side. [Viktor Ephrussi samler på inkunabler, de tidligste trykte bøkene i Europa]. Hver eneste skuff i det italienske skapet blir undersøkt. Bøker dras ut av hyllene i biblioteket, granskes og slippes. De graver dypt i lintøyskapet. Bilder hektes ned fra veggene, og blindrammene undersøkes. Gobelengene i spisestuen, der barna pleide å gjemme seg, rives ned fra veggen.     
     Etter at de har ransaket de fireogtyve rommene i familiens leilighet, samt kjøkkenene og tjenerfløyen, krever Gestapo nøklene til safen, til sølvrommet og porselensrommet, hvor servisene står stablet. De vil også ha nøkkelen til kottet i hjørnet, hvor alle hatteeskene, kistene, kassene med barnas leker, billedbøkene, de gamle eventyrbøkene av Andrew Lang ligger. De vil ha nøklene til skatollet i Viktors garderobe, hvor han har brevene fra Emmy [konen], fra faren, fra sin gamle lærer Herr Wessel, den gode prøysseren, mannen som lærte ham om tyske verdier og fikk ham til å lese Schiller. De tar Viktors nøkler til kontoret i banken.    
     Og alle disse tingene, en verden av ting - en familiegeografi som strekker seg fra Odessa, fra ferier i St. Petersburg, i Sveits, i Sør-Frankrike, Paris, Kováčska [landstedet i Tsjekkia], London, alt - blir gjennomgått og notert. Hver gjenstand, hver hendelse er suspekt. Dette er en granskning som hver eneste jødiske familie i Wien utsettes for.
     Etter mange lange timer følger en kort rådslagning, og jøden Viktor Ephrussi anklages for å ha bidratt med 5000 schilling til Schuschniggs valgkamp, og dette gjør ham til en statsfiende. Han og Rudolf [yngste og eneste hjemmeboende barn] arresteres. De må bli med.
     Emmy får beholde to rom på baksiden av huset.

De mest verdifulle kunstverk og gjenstander som beslaglegges hos rike jøder, blir avfotografert. Av bildene lages det album som sendes Hitler.

Mens Hitler kikker i albumet og plukker ut det han vil ha, blir Viktors bibliotek fjernet: historiebøkene hans, den greske og latinske poesien, Ovid og Vergil, hans Tacitus, de engelske, tyske og franske romanene, Dantes Den guddommelige komedie, bundet i marokeng og med illustrasjonene av Doré som skremte barna, ordbøkene og atlasene. Bøkene som Charles sendte fra Paris, inkunablene, bøker kjøpt i Odessa og Wien, bøker sendt fra bokhandlere i London og Zürich - hele hans leseliv - tas ut av hyllene i biblioteket og sorteres og pakkes i trekasser. Så blir kassene spikret igjen, båret ned trappen til gårdsplassen og lempet opp på en lastebil. Noen - uleselige initialer - skribler en signatur på et dokument, og lastebilen hoster og starter og kjører gjennom eikeportene og ut på Ringstrasse og forsvinner.
     Det finnes en egen organisasjon som identifiserer boksamlinger som er blitt frastjålet jøder. Når jeg går gjennom Wienerklubbens årbok for 1935 (president Victor v. Ephrussi), ser jeg at elleve av vennene hans er blitt fratatt samlingene sine.
     Noen av disse kassene fraktes til Nasjonalbiblioteket. Her blir bøkene vurdert av bibliotekarer og akademikere, for så å sendes videre. Som for kunsthistorikerne er det travle dager for bibliotekarer og bokkjennere. Noen av disse bøkene vil bli værende i Wien, noen ender i Berlin. Andre plukkes ut til die Führerbibliotekh, som er planlagt i Linz, mens andre igjen vil havne i Hitlers personlige bibliotek. Noen øremerkes også for Alfred Rosenberg og hans direktorat. Rosenberg, en av nazismens fremste ideologer, er en autoritet i Das Reich.

Dette var bibliotekets historie, men alt blir tatt fra dem, alt av verdier og eiendommer. Familiefirmaet Bank Ephrussi & Co blir, etter nye forordninger, solgt til en arier for en latterlig pris og Palais Ephrussi omgjort til kontorer for et nazistisk direktorat. Viktor og Emmys siste skillinger går med til å betale seg ut av landet, etter en ydmykende kanossagang fra det ene offentlige kontoret til det andre.
De søker tilflukt på familiens landsted i Tsjekkia, der Emmy dør av påkjenningene (sannsynligvis skjult selvmord), mens Viktor etter hvert kommer seg til England, uten stort annet enn klærne han står og går i. Han dør i England i 1945, to måneder før Tysklands betingelsesløse kapitulasjon.

Så skulle man kanskje tro at familien fikk verdiene tilbake etter krigen, men nei. Østerrikske myndigheter fraskriver seg ansvar ved å påpeke at landet i realiteten var okkupert av nazi-Tyskland og dermed selv et offer, man henviser til uleselige signaturer, at beslagleggelser var skjedd «åpent, offentlig og lovlig», man driver pseudo-juridiske manøvrer for å ta motet fra fordringshaverne, etc.
Nazister får amnesti i stor stil, mens tilbakevendende flyktninger blir sett på med skepsis og mistenkes for å prøve å grafse til seg mest mulig, ikke minst jøder. 
Jeg synes nesten at dette er like tøft å lese om som behandlingen de østerrikske jødene fikk i nazitiden. Takket være iherdig innsats fra Viktor og Emmys datter Elisabeth (forfatterens bestemor), som er jurist, bosatt i England siden før krigen, lykkes det å få tilbakeført noen malerier og gobelenger og et krigsskadet Palais Ephrussi. Alt blir solgt for å gi familien hardt tiltrengte inntekter, men i den harde etterkrigstiden er det ikke akkurat selgers marked. Etter dette gir Elisabeth opp. Men tilbake til bøkene:

Når det gjaldt beslagleggelsen avViktors boksamling, stod det riktignok et sted at et bibliotek var overlevert til Gestapo, men: «... det finnes ingen dokumenter som beskriver dets fulle innhold. Det kan imidlertid kun dreie seg om et lite antall bøker ettersom dokumentene som bekrefter overtakelsen, nevner innholdet av to store og to små kasser, samt en roterende bokhylle.» Den 31. mars 1948 blir 191 bøker returnert fra det østerrikske nasjonalbiblioteket til Viktor Ephrussis arvinger; 191 bøker er et par hyller, et par meter, en brøkdel av hva biblioteket hans rommet.
     Og sånn fortsetter det. Hvor er Ephrussis egne fortegnelser? Han holdes ansvarlig selv etter sin død. Hele Viktors bokliv er tapt på grunn av noen uleselige initialer på et papir.

3 kommentarer:

Bogstavsamleren.dk sa...

Hjerteskærende!

Elin Nesje Vestli sa...

Tusen takk for et velskrevet innlegg om ei bok som har stått på min leseliste en stund. God inspirasjon til å lese "Der Hase mit den Bernsteinaugen".

Vennlig hilsen
Elin Nesje Vestli
http://tyskbokhylle.blogspot.co.at/

Elin Nesje Vestli sa...

Denne romanen har stått veldig lenge – altfor lenge – på min leseliste. I går fikk jeg den, i tysk oversettelse, av en venninne. Nå blir den flylektyre.

Vennlig hilsen
Elin Nesje Vestli
http://tyskbokhylle.blogspot.com