Proust ved havet

Siv går ned mot piren, ned mot lysene og det er nesten ikke trafikk mer, nesten ingen biler, hun slipper å vente på at det skal bli grønt, hun bare skrår over og kommer ut til plassen foran piren og det er havet åpent ut overalt, hun tar til høyre og går bortover, så tar hun en trapp ned, vil gå helt ut på steinene, helt ned til det mørke vannet.
[...]
I den mørke natten, med havet som slår inn, Atlanteren, den Duras skrev om fra den andre siden, der hun bodde på store nedlagte turisthotell, som det Grand Hotel der Proust en gang satt og skrev, med havet utenfor vinduet, han reiste opp dit fra byen, selv om alle sier at han lå på det mørke lydisolerte rommet sitt i Paris så er det faktisk sånn at han reiste ut til havet, om sommeren, da resten av sosieteten dro, for han var jo nysgjerrig også, ville være med der det skjedde, eller i utkanten, i nærheten, og så satt han på et lite værelse høyt oppe ved et bord foran vinduet med en liten fransk balkong, satt der så han kunne se ut på havet, hvis han trakk fra gardinene, kanskje gjorde han det også, hvem vet hva han gjorde når det ikke var noen andre der.
Han leide gjerne tre rom, har hun lest, det han bodde i pluss det på hver side, så han skulle slippe lydene av andre mennesker innpå seg. Like ved, men likevel adskilt, sånn levde han, også på badehotell, der på den andre siden av det vannet som Siv rusler ved, sakte, nede på steinene.

Fra Hanne Ørstavik: Hyenene