Litterært måltid

Édouard Manet: Dejeuner sur l'herbe 1863

Det er cirka et år siden forrige litterære måltid, så det er på høy tid med et nytt:

«Så snart lunsjen var over, verket Françoise efter at vi skulle reise oss fra bordet så hun kunne gå opp og underholde min tante. Men - og særlig efter at det pene været for godt var kommet til Combray - middagstimen hadde for lengst gjenlydt fra Saint-Hilaires tårn, som et øyeblikk ble smykket med de tolv sprøde slag fra dens klingende krone, uten at vi ennå hadde reist oss fra bordet der vi satt foran Tusen og en natt-asjettene, tunge av varmen og spesielt av måltidet. For til det faste grunnlag av egg og koteletter, poteter, syltetøy og småkaker som hun ikke engang kunngjorde for oss lenger, føyet Françoise til nye ting - alt efter markens og frukhavenes grøde, havets delikatesser, markedets tilfeldige tilbud, naboenes elskverdighet og sitt eget geni, med den følge at man i vår meny, likesom i skulpturene fra det trettende århundres kirkeportaler, kunne se avspeilet årstidenes gang og livets forskjellige tilskikkelser - : en rødspette fordi fiskehandleren hadde garantert at den var fersk, en kalkun fordi hun hadde fått øye på en som var særlig pen på markedet i Roussainville-le-Pin, artiskokker i margsaus fordi hun ennu ikke hadde servert oss det på det måten, en lammestek fordi landluften gir appetitt og fordi vi jo hadde god tid til å fordøye den innen klokken ble syv, spinat for å variere litt, aprikoser fordi det ennu var en sjeldenhet, rips fordi det om fjorten dager ville være slutt på dem, bringebær som M. Swann var kommet spesielt med, kirsebær som var de første på tre år fra treet i haven, en fløteost som jeg den gang var særlig glad i, en mandelkake fordi hun hadde bestilt den dagen før, en hvetekake fordi det var vår tur til å spandere den; og når alt dette var fortært, så kom det - spesielt komponert for oss, og tilegnet min far hvis livrett det var - en sjokoladefromasj, inspirert og skjenket av Françoise, flyktig og lett som et leilighetsverk, hvor hun hadde nedlagt hele sitt talent. Den som hadde avslått å smake på den og hadde sagt: «Takk, jeg er forsynt, jeg skal ikke ha mere,» ville øyeblikkelig ha plassert seg på samme lave nivå som disse nedrige individer som, når en kunstner forærer dem et av sine verk, straks begynner å undersøke dets vekt og beskaffenhet, mens det i virkeligheten bare er kunstnerens tanke med gaven og hans signatur som teller. Og selv å levne det minste grann på asjetten, ville ha vidnet om den samme uhøflighet som å reise seg før slutten av et musikkstykke rett foran nesen på komponisten.

Marcel Proust: På sporet av den tapte tid I, Veien til Swann
Oversatt av Anne-Lisa Amadou