For eller imot eselører?

Litteraturen som underholdningsindustri?

Når jeg leser Bokmagasinet i Klassekampen, slår det meg hvor mange annonser det er for litterære arrangementer. Det er visstnok over 60 litteraturfestivaler i Norge, og så har vi alle Litteraturhusene og arrangementer på biblioteker og andre steder. Alle disse festivalene og arrangementene er mangfoldige og spredt over hele landet, og de fleste vil vel mene at de er et ubetinget gode for litteraturinteressen og litteraturformidlingen.
Kanskje det bare er jeg som tenker at litteraturen nå er blitt en slags underholdningsindustri.
Selv har jeg ikke vært på en eneste litterær festival. Jeg kan nemlig ikke se hvordan hvordan festivaler eller andre litterære arrangementer skal gi meg større utbytte av lesingen. I fjor var jeg riktig nok på et arrangement i det lokale litteraturhuset, hvor tre forfattere snakket i en serie som heter Stemmer fra Telemark. Der hørte jeg Rune Christiansen snakke om skrivingen sin. Det var ganske interessant, men bare som gjenkjennelse, for da hadde jeg allerede lest meg gjennom romanene hans (han er en av yndlingsforfatterne mine). Det hadde ikke noe å si for mitt leseutbytte.
Trenger jeg å vite noe om forfatterne for å ha utbytte av bøkene de skriver? En viss bakgrunnskunnskap kan være nyttig, men bare til en viss grad. Og det kan man like gjerne, eller bedre, få ved å lese om dem. Jeg er ikke interessert i forfatterne som personer, jeg er interessert i mitt møte med tekstene deres, i den personlige opplevelsen av kunsten de skaper. Når jeg går på en kunstutstilling, er jeg i svært liten grad interessert i personen bak bildene eller skulpturene. Av en eller annen grunn er det helt annerledes med litteraturen. På det feltet er det en skare av formidlere som tror at forfattere er skrekkelig interessante mennesker.
Jeg heller vel til den oppfatningen at de som går på festivaler og andre litterære arrangementer, først og fremst er mennesker som leser for å bli underholdt. Da blir lesingen og det å høre forfatteren to side av samme sak.
Jeg holder meg heller i ro i lesekroken min, alene med teksten. Mitt behov for å bli underholdt er lik null. Jeg vil oppleve, ikke bli underholdt. 

Litterær humor på lørdag

Litt om Knausgård

En FB-venn av meg skrev nylig:

NÅR KNAUSGÅRD UTTALER seg i avisen, lytter kulturfolket slik de ville ha lyttet til sine fedres testamente. Det er som om han er en lammestek, og så skal alle plutselig skjære seg en godbit fra spiddet. De får vann i munnen og setter seg straks ned på stedet og biter i seg teksten med ham. Det norske kulturlivet er Knausgårds fotnoter.

Til dette svarte poeten Helge Torvund:

Då høyrer eg ikkje til kulturfolket, i alle fall. Eg er litt usikker om eg skal kjenna meg utstøytt eller nøgd. Eg hoppar over det, slik eg gjer med sportsidene. Les i staden eit intervju med ein ukjent poet frå eit anna kontinent, som aldri har publisert ei bok. Eller nokre publiserte brev mellom to menneske som begge er gløymde av nesten alle.

Jeg er helt enig med Torvund. Jeg forstår ikke det voldsomme oppstyret rundt Knausgård, og jeg leser ham ikke (bortsett fra at jeg har lest debutboka hans; Ute av verden). Da han begynte med Min kamp, skjønte jeg straks hvilken litterær lemenvandring det kom til å bli, så jeg holdt meg unna fra første stund. Jeg har ikke rørt disse bøkene, ikke engang bladd i dem av nysgjerrighet. (Selv om jeg, sett utenfra, også lot meg imponere litt av prosjektet, slik jeg ga uttrykk for i et tidligere blogginnlegg.)

Men alt skal være så voldsomt med Knausgård. I siste nummer av Klassekampen får han bre seg over mange sider med en hjerneoperasjon han har vært med på. Nå mangler det bare at han skal gå over Nordpolen eller noe sånt. 

Litt om Trolldomsfjellet

 Illustrasjon til Trolldomsfjellet, tresnitt av Gordon Mann (jeg har ikke klart å finne ut om han er i slekt med forfatteren). Scenen viser de to fetterne Hans Castorp og Joachim Ziemssen under en liggekur på høyfjellsanatoriet Berghof, hvor handlingen utspiller seg. 

Dette sier Wikipedia om turberkulosesanatoriene: "

Sanatoriene hadde sin glanstid før antibiotikaens tid. Den tyske legen Herrmann Brehmer hevdet i 1853 at den alvorlige lungesykdommen tuberkulose kunne helbredes, og åpnet i 1863 det første sanatoriet, Brehmerschen Heilanstalt für Lungenkranke i Görbersdorf, Sokołowsko i Polen. Behandlingen måtte starte tidlig etter sykdomsutbruddet, pasientene skulle være i frisk luft og landlige omgivelser, spise næringsrik mat, ha mye ro og hvile, og drive forsiktig trening. Rasjonalet var at pasienters immunforsvar ville styrkes, og dermed i større grad være i stand til overvinne pulmonologiske tuberkuløse infeksjoner.
Tuberkulose-sanatorier ble vanlige over hele Europa fra slutten av 1800-tallet og frem til effektive medisiner ble oppdaget."

Bokens hovedperson, Hans Castorp, skal bare besøke sin fetter, som er pasient på sanatoriet, men det planlagte tre uker lange gjesteoppholdet skal vise seg å bli noe helt annet.

Slik skriver en engelskspråklig bokblogger om lesingen av The Magic Mountain dvs. Trolldomsfjellet:

It took me many weeks to climb Mann’s mountain, a step at a time. It was a worthwhile trip, although some of the portions of the journey were more interesting than others.

Min lesing går også fremover, nå faktisk i litt større porsjoner – jeg er oppe av bølgedalen og leser med fornyet energi og interesse.

I et innlegg 1. mars skrev jeg om å «møte seg selv» i litteraturen, dvs. oppleve at noen har tenkt, følt, erfart det samme som en selv. Det kan ha god terapeutisk effekt.

I Trolldomsfjellet viser det seg at hovedpersonen, Hans Castorp, har samme forhold som jeg til det å eie bøker fremfor å låne dem. Han begynner å interessere seg for medisin og

kjøper inn en mengde dyre fagbøker. «

«Joachim betraktet med forbauselse bøkene i fetterens hender. Det hadde vært dyre, slik vitenskapelige verker er; prisene sto fremdeles på innsiden av permen og på omslagene. Han spurte hvorfor Hans Castorp, hvis han nå ville lese denslags, ikke heller hadde lånt bøker av hoffråden, som sikkert hadde et rikt utvalg av slik litteratur. Men Hans Castorp svarte at han ville eie dem selv, det var noe helt annet å lese en bok som tilhørte en selv; dessuten likte han å bruke blyant i dem og understreke.»

Akkurat sånn er det med meg også. Jeg er en samler, jeg vil eie bøkene selv, ha et personlig forhold til dem, kunne understreke og merke av med blyant, f.eks. ting jeg skal bruke her i bloggen.

Og når vi først er inne på bøker:

«Det ble lest ikke så rent lite i liggehallene og på privatbalkongene på det internasjonale sanatorium Berghof – særlig av nyankommere og korttidsgjester; for de som hadde månedslange eller sågar flerårige opphold, hadde forlengst lært å slå ihjel tiden selv uten adspredelser eller beskjeftigelse av hodet og å legge tiden bak seg i kraft av sin indre virtuositet, ja, de erklærte det for å være stakkarslig og hjelpeløst, det reneste fusk, å klamre seg til en bok. Man kunne alltids ha en bok liggende på fanget eller nattbordet, det var mer enn nok til å føle seg godt forsynt. Sanatoriets eget bibliotek, polyglott og rikt på billedverker, en slags utvidelse av underholdningstilbudet på venteværelset til tannlegen, var til fri avbenyttelse.»