Kong Lear

Da jeg var ferdig med James Salters novellesamling Er du her ennå? (se noen innlegg nedenfor), kom en ny bok straks til meg, nemlig Rådyret av den ungarske forfatterinnen Magda Szabó. Jeg har tidligere lest Døren, kanskje hennes mest kjente bok, og hadde paperbackutgaver av Rådyret og Pilatus stående ulest i hylla. Og nå var tiden altså kommer til Rådyret. (Dette illustrerer også fordelen med å ha uleste bøker i hylla, som står der, klare til bruk. Det illustrerer også at jeg i svært liten grad interesserer meg for bestselgerlistelitteratur.) Jeg skrev litt om henne da jeg leste Døren, trykk på etiketten "Magda Szabó".

Rådyret presenteres av hennes norske utgiver Aschehoug slik:
Eszter er en feiret skuespillerinne. Men frustrasjonene fra barndommen - en oppvekst som barn av ruinerte foreldre med lange aristokratiske aner - våkner til live igjen da hun oppdager at den altfor perfekte venninnen fra barndomslandsbyen er gift med mannen hun elsker, og som elsker henne.

Romanen forteller om sjalusien og om hatet overfor et menneske som symboliserer alt det den lille Eszter ikke fikk oppleve eller være. Eszters monolog er historien til en kvinne som tar et oppgjør med seg selv, som skrifter og soner. Samtidig former Eszters tanker seg til et bilde av Ungarn før, under og etter annen verdenskrig.

Etterpå begynte jeg på Pilatus, men lesingen ga motstand, den må vente til senere, det var ikke riktig bok akkurat nå. Jeg vandret langs hyllene - tok ut Sigrid Undsets debutbok Fru Marta Oulie, men nei, det var heller ikke riktig bok. Men så, fra en av de mer bortgjemte hyllene mine, kom den rette boka. Det viste seg å være Kong Lear av William Shakespeare. Av hensyn til nye lesere må jeg skyte inn noen ord om mitt begrep "bøker kommer til meg". Jeg mener i fullt alvor, fordi jeg stadig opplever det, at bøker bokstavelig talt kommer til meg, dvs at bøkene jeg skal lese, selv gjør oppmerksom på det, eller kommer til meg ved det man kaller "synkronitet" (at de rette tingene skjer når man trenger det). Et eksempel er den store Luther-biografien jeg nettopp har lest. Den fikk jeg tilsendt av min kollega som hadde oversatt den fordi han trodde den ville interessere meg (og som takk for at jeg sende barnebøker til datteren hans). Den kunne ikke kommet mer beleilig, for jeg er programansvarlig for Katolsk Forum, foredragsrekken i den katolske menigheten jeg tilhører, og i vårsemesteret skal vi ha reformasjonen som tema, siden man i år feirer 500-årsjubileet for Luthers teser. Et annet eksempel: James Salters novellesamling lå på et bord og formelig lyste mot meg sist jeg var på biblioteket. Den vanlige metoden er ellers å vandre langs egne hyller og være åpen for bøkenes egen vilje. Formodentlig er det underbevisstheten som spiller sitt spill, hva vet jeg. Denne gangen var det altså Kong Lear som kom til meg. Til min store forbauselse, må jeg si. Jeg husker ikke sist jeg leste dramatikk, og jeg har egentlig ikke noe forhold til Shakespeare. Men kanskje nettopp derfor? Jeg har foreløpig lest innledning og etterord og så vidt begynt på selve handlingen. Og det er så absolutt riktig bok. Da jeg sjekket den egentlige Shakespeare-avdelingen min, viste det seg at jeg har Kong Lear i tre forskjellige utgaver, alle i Arthur O. Sandveds oversettelse. Eksemplaret som kom til meg, var i Bokklubbens serie Verdensbiblioteket, og den sto i en hylle hvor den egentlig ikke skulle stå.

 Her er et bilde av "den egentlige Shakespeare-hylla". Den domineres av Aschehougs og Bokklubbens Shakespeare-serie, en serie jeg har angret bittert på at jeg avbrøt å samle på før den var fullført. Men jeg har det meste, da.