Kjent fenomen

 

The Durrells

 NRK TV sender nå den britiske serien «Familien Durrells greske eventyr» (originaltittel: «The Durrells»), om den økonomisk vanskeligstilte Louisa fra Bournemouth som tar med seg sine fire barn til den greske øya Korfu i 1930-årene i håp om å skape seg et bedre liv der. Bortsett fra et sjarmerende persongalleri og en som alltid i britiske produksjoner troverdig tidskoloritt, synes jeg personlig at serien er malt med litt for bred pensel. Men god underholdning er den.

NRKs programverter uttaler konsekvent tittelen feil fordi de uttaler navnet «Durrell» feil, nemlig med trykket på andre stavelse (som i «Torell»). Trykket skal selvsagt ligge på første stavelse (som i «Hansen»). Den feile uttalen av navnet virker besynderlig, siden dette er en av Englands mest kjente familier og dermed et navn som det burde tilhøre allmenndannelsen å kjenne til. To av barna i familien ble nemlig verdensberømte – den aspirerende forfatteren Larry er identisk med den senere diplomaten og verdenskjente forfatteren Lawrence Durrell, især kjent for «Alexandria-kvartetten», og den natur- og dyreinteresserte Gerry er identisk med den senere likeså verdensberømte naturforskeren, forfatteren og TV-personligheten Gerald Durrell. Serien er basert på sistnevntes barndomserindinger, The Corfu Trilogy, så vidt jeg har kunnet finne ut ikke oversatt til norsk. Begge er representert i mitt bibliotek.

Hva så med de to andre barna, den våpenglade Leslie og den noe sære Margo, den eneste jenta i flokken? Leslie endte, etter en noe omflakkende tilværelse, opp som hotellportier på et fornemt London-hotell. Margo (Margaret) drev et pensjonat i Bournemouth og skrev selvbiografien «Whatever happened to Margo?», som ble utgitt etter hennes død.

Både Lawrence Durrell og Gerald Durrell er representert i mitt bibliotek, som man ser.

Skuffelse

 Jeg har i tidligere innlegg skrevet en del om den engelske humorklassikeren "Tre mann i en båt", som jeg, og mange med meg, anser som verdens morsomste bok. Den har vært i kontinuerlig salg siden den ble utgitt i 1889. Jeg har flere eksemplarer av denne boken, blant annet en engelsk førsteutgave. Da jeg hadde flyttet til Danmark, oppdaget jeg en dansk oversettelse som var illustrert av Storm P. To av mine største humoristiske forbilder - Jerome Klapka Jerome og Robert Storm Petersen i samme bok! Det var nesten for godt til å være sant. Boken ble innkjøpt fra et antikvariat - og var en gedigen skuffelse. Allerede omslaget var fullstendig feil. Rødt og svart kan være en effektfull fargekombinasjon, men ingenting ved denne forsiden angir stemningen og atmosfæren i boken, verken fargene, den groteske skriften eller illustrasjonen. Man føler seg mer hensatt til Mississippi enn til Themsen. Bedre blir det ikke inni, de relativt få illustrasjonene, ingen av dem helsides, formidler så lite av stemningen i boken at det er til å grine av. Fullstendig bom fra Storm P. og Carit Andersens Forlag..

 

 

Den andre

 

 

Den andre danske utgaven jeg har av "Tre mann i en båt", er Lademanns, i serien Klassikerbiblioteket, illustrert av Bent Eskestad, med etterskrift at Henrik V. Ringsted og oversatt av Mogens Boisen. Sistnevnte et kjent navn for norske lesere fordi vi i Norge lenge måtte klare oss med hans danske oversettelse av "Ulysses", før den omsider ble oversatt til norsk. 

Denne danske versjonen av "Tre mann i en båt" yter originalen adskillig større rettferdighet. Dog skulle jeg gjerne ha sett at også denne versjonen hadde brukt pluralformen "mand" i tittelen.

 

Forbedring

 

Takk for hjelpen

Av og til hjelper jeg oversetterkolleger med katolsk terminologi. Katolisisme er jo den mest utbredte formen for kristendom i verden, bortsett fra her i Skandinavia. Det betyr at mye litteratur som oversettes inneholder katolske betegnelser og begreper, noe norske oversettere, i likhet med nordmenn flest, ikke er særlig fortrolige med. Fordi jeg er katolikk, hender det derfor at kolleger ber meg om hjelp. Som takk får jeg da gjerne et eks av boken, ofte med en hyggelig hilsen, som i dette tilfellet med Simone de Beauvoirs "Les inséparables", norsk tittel "De uadskillelige".

     Dette er en kortroman som ble skrevet i 1954, men som først i fjor ble utgitt på fransk og deretter raskt oversatt til andre språk. Den handler om det lidenskapelige forholdet mellom to unge jenter, Sylvie og Andrée - i det virkelige liv henholdsvis Simone de Beauvoir og Elisabeth Lacoin (Zaza), fra de var ni år gamle. Jeg har ikke lest boken ennå, men har den på fransk og nå altså også på norsk, med hyggelig hilsen fra min franskoversettende kollega.

 

De gode gamle dager ...

 

Noe jeg har visst uten å vite det, men som jeg nå vet.

 

L'aventures littéraires de Tintin

 

Jeg har fortsatt ikke lest en bok på skjerm

For meg er bøker en fysisk ting, og sånn vil det fortsatt være. 

Å lese aviser, artikler etc på skjerm er greit. Jeg leser Aftenposten hver dag til frokost på iPaden min, som jeg faktisk kjøpte nettopp til det formålet. Jeg kan ikke få Aftenposten i postkassa hver morgen her i Danmark. Kanskje det bare er gammel vane, at jeg alltid har opplevd bøker som papir og trykksverte. Jeg vil gjerne tro at det også har noe å gjøre med hvordan teksten, innholdet, kommer til oss, men det kan også hende at jeg bare er en håpløs romantiker.

 

 

 

 

 Vernon Subutex har det litt som meg:

 «Nettbrett er ikke avslappende. Å lese på papir var avslappende. Når noe først var satt på trykk, bevegde det seg ikke. Man kunne legge fra seg bladet og åpne det to dager senere, og ingenting hadde forandret seg.Og det føltes ikke så fryktelig rart å lese en artikkel to måneder etter at den ble publisert. Internett, derimot, det er krig. Han slår på nettbrettet og blir dratt inn i konfikten – hver gang han leser en artikkel på iPad-en, må han ta en angstdempende etterpå.» 

(Sitat fra "Vernon Subutex" av Virginie Despentes, oversatt av Gøril Eldøen.)

Leserapport

 

Hver gang jeg oppgir å lese en bok ferdig, føles det som et nederlag. Det skjer ikke ofte, men det forekommer. Denne gangen har det skjedd med Eskil Skjeldals «Fars hage, mors hus», som kom på Cappelen Damm i år. Forfatteren er teolog med Ph.D. i teologisk etikk og en master i faglitterær skriving. Denne boka er hans skjønnlitterære debut og har så vidt jeg har sett fått gode kritikker. Så hvorfor var det ikke en bok for meg?

Det begynte med en lett irritasjon over det snirklete språket og noen overflødige eiendomspronomener. Et eksempel på det siste: « ... og hun bærer en gul ryggsekk der bare den ene stroppen henger over skulderen hennes». 

Eksempel på snirklete språk: «Jeg løfter blikket, ser plutselig konturene av overkroppen min i kjøkkenvinduet rett imot meg, det svake lyset fra lampen ute i gangen er nok til at omrisset mitt stikker seg ut. Bare en svart strek markerer ytterkanten av overkroppen min i kjøkkenvinduets refleksjon».

Den siste setningen er helt overflødig etter min mening, for ikke å snakke om at «kjøkkenvinduets refleksjon» blir litt oppstyltet for meg. 

Etter min mening burde manuset hatt en ekstra runde hos manusredaktøren. Da ville jeg kanskje ha klart å få et forhold til innholdet. Nå er språket i denne boka et tornekratt jeg ikke klarer å trenge gjennom. Kanskje det er språkets skyld at jeg opplever selve tematikken, den mannlige hovedpersonens dybdeboring i sin egen psyke, sin egen historie og forholdet til mennesker han har nær relasjon til, som en art navlebeskuelse.

I mitt forsøk på å lese «Fars hage, mors hus» har jeg flere ganger tenkt på Proust og «På sporet av den tapte tid», en av mine store leseopplevelser. Hvorfor opplevde jeg ikke dette verket som et språklig tornekratt? Fordi Prousts språk, i Anne-Lisa Amadous eminente oversettelse, er som musikk, straks man tar seg anstrengelsen med å komme inn i det, strømmer og flyter det som en symfoni. Kanskje det er denne melodiøsiteten Skjeldals språk mangler. 

Kanskje det tross alt er en honnør til Skjeldal at jeg tenkte på Proust hele veien mens jeg gjorde et iherdig forsøk på å lese ham. 

PS. En leser i min umiddelbare nærhet klarte ikke å legge denne boka fra seg, og opplevde den som en uhyre sterk historie.

 

Bøker er ikke alt

 

Jeg blogger igjen

Aller først: Hvis noen lurer på om jeg har begynt å blogge igjen, så har jeg altså det. Det er over tre år siden sist. Hvorfor jeg har begynt igjen, er jeg ikke helt sikker på. Formodentlig ble jeg litt trigget av at en person i den norske bokbransjen, som jeg mailet med i en praktisk anledning, nevnte at han husket godt den fine bloggen min. Og det var jo hyggelig å høre. Dessuten er bloggingen en måte å "holde orden" på lesningen min på, noe jeg mer eller mindre ubevisst har savnet. Så dermed er jeg i gang i igjen, om enn litt usikker på om jeg er den samme leseren som sist. Bare for ordens skyld - selv om jeg er oversetter og barnebokforfatter, så er jeg verken litteraturviter eller anmelder, jeg er bare en helt vanlig leser som skriver om det jeg leser. Jeg vet heller ikke om jeg har noe særlig til felles med bokbloggere flest, jeg håper jeg har hatt, og kan fortsette å ha, min egen profil, for hva den måtte være verd.

Bilder viser en leseplass i det danske huset vårt - vi flyttet til Danmark for snart to år siden. Som alle fornuftige mennesker på vår alder (pluss minus 70), kvittet vi oss med stort hus og hage - kjøpte et enda større hus med over dobbelt så stor hage i Danmark (en tidligere liten bondegård på den jyske landsbygda, rommet på bildet var en gang et fjøs), og tok med oss de resterende ca. 7000 bøkene våre etter å ha kvittet oss med en god del. Sofaen, en tradisjonell dansk tremmesofa (tremmer = sprinkler) er kjøpt på gjenbruk for kr. 300. Danskene er ville med gjenbruk, det er gjenbruksbutikker overalt, og prisene er latterlige.

ALTSÅ

Jeg vil gjerne slå et slag for tidsskriftet ALTSÅ - av, for og om kvinner, reklamefritt, fantastisk design, velskrevet og med mye kunst - av kvinnelige kunstnere, selvsagt. Sjelden har jeg sett så mye bra foto som i dette bladet, både reportasjefoto og kunstfoto.