Pessoa-bønnen

Fernando Pessoa.
Gatekunst fra Lisboa.
Fotografert av Børge Skråmestø.




Hva er det med litteratur fra den iberiske halvøya? Hver gang jeg blir kjent med en ny forfatter fra Spania eller Portugal, begeistres jeg. Nå er det Enrique Vila-Matas. Egentlig skulle jeg lese Bartleby & Co, men kom hjem fra biblioteket med Den vertikale reisen og Kortfattet innføring i den bærbare litteraturen i stedet. Sistnevnte fenget ikke, det gjorde til gjengjeld Den vertikale reisen. Men nå da jeg straks er ferdig med den, har jeg begynt på den kortfattede innføringen på nytt. Og gleder meg til jeg får tak i Bartleby & Co.

Den vertikale reisen handler om en aldrende forretningsmann som kastes ut av konen han har levd hele livet sammen med, fordi hun vil finne ut hvem hun er. Han legger deretter ut på en reise, både geografisk og i seg selv. Man kan dermed si at han tar fatt på det samme prosjektet som sin kone, men hun fordi hun velger det selv, han fordi omstendighetene tvinger ham til det. Vila-Matas benytter noen fortellertekniske grep som jeg ikke har sett før. I partier omtales hovedpersonen på vanlig måte i tredje person, det vil si at forfatteren forteller på vanlig måte, men så opptrer hovedpersonen plutselig i første person, og når det så igjen fortelles om ham i tredje person, viser det seg at det er andre av bokens personer som forteller. En slags prisme-effekt, nærmest, med glidende, nesten umerkelige overganger. Veldig elegant.

På Madeira kommer hovedpersonen i kontakt med en litterær klikk som har Pessoa som sitt store ideal, og som innleder sin daglige kafé-sammenkomst med en Pessoa-bønn:

"Amen og priset være Pessoa, som er vår Gud, vår helgen, priset være hans ufordervelige legeme, priset være verden og allverdens kafeer, priset være Pessoa, priset være Gud."

Og deretter samtaler man om det man har lest. "Slik var det alltid når Maestroen innfant seg til disse sammenkomstene våre og grep roret. Han ba Pessoa-bønnen og åpnet vårt litterære treff ved å gi ordet til den som hadde lest noe den dagen som var verdig en kommentar."

Oversatt av Christian Rugstad