To tekster om mannens beste venn

Rakel tenker på kjønnet hans som en myk pose, hvordan det må være å ha en sånn mellom beina. At for hvert skritt så stryker lårene kjønnet mot den andre siden. At for hvert skritt er det som om noen sier Ja, kjønnet mitt finnes, kjønnet mitt er. Er det sånn det kjennes. Som et mykt dytt fra side til side hos en selv, en kiling, og når han tenker på det kan han kjenne det. Og kanskje ellers òg. Kanskje er det mest når han ikke tenker på det at han kjenner det, at kroppen hans kjenner det og hvisker det i ham, kjæler i ham, med ham, for ham. At det er sånn det er å ha det kjønnet, at det å konstant kjenne den kilingen også er å være mann.

Hanne Ørstavik: 48 rue Defacqz



En annen, enda større skrekk jeg hadde på den tiden, var den jeg hadde fått da jeg oppdaget at pikken min stod skrått oppover når jeg hadde stå. Jeg var misdannet, den var forvridd, og uvitende som jeg var, visste jeg ikke om man kunne gjøre noe med det, operere den eller hva slags muligheter som nå fantes. Om natten stod jeg opp og gikk ned på badet og fikk den til å reise seg for å se om det hadde forandret seg. Men nei, aldri. Den lå jo faen ta meg nesten inntil magen! Og var den ikke litt krokete også? Krokete og skjev som en jævla rot i skauen. Det betydde at jeg aldri kunne ligge med noen. Siden det egentlig var det eneste jeg virkelig ville, eller drømte om, ble fortvilelsen deretter. Det slo meg naturligvis at jeg kunne dra den nedover. Og jeg forsøkte det, jeg presset den ned så hardt jeg kunne, til det verket. Den ble rettere. Men vondt gjorde det. Og ikke kunne man vel ligge med en jente med hånden på pikken på den måten? Hva faen skulle jeg gjøre? Var det noe å gjøre? Dette gnagde i meg. Hver gang jeg fikk ståpikk, vokste fortvilelsen. Lå jeg på en sofa et sted og klinte med en jente, kanskje også hadde fått fingrene under genseren hennes, og pikken stod stiv som et spett mot buksebenet, visste jeg at dette var det nærmeste jeg kom, og at det alltid ville være det nærmeste jeg kom. Det var verre enn impotens, for dette gjorde meg ikke bare handlingsudyktig, men var også grotesk. Men kunne jeg be til Gud om at det skulle opphøre? Ja, til sist kunne jeg be til Gud om også det. Kjære Gud, ba jeg. Kjære Gud, la kjønnsorganet mitt rette seg ut når det blir fylt av blod. Jeg ber bare om dette en gang. Så vær så snill å la det gå i oppfyllelse.

Karl Ove Knausgård: Min kamp 1
Thomas J.R. Marthinsens anmeldelse av Knausgårds bok.

Turrapport

Frostrøyken lå over jordene da vi gikk vår tidlige morgentur i dag. Ingen aktivitet nå lenger - foret er høstet, potetene tatt opp.








Mann og hund snart hjemme igjen i lav oktobermorgensol.

To be a translator

To be a translator, believe me it’s sad,
To be a translator, you have to be mad-
Who else would sit in a room
Encased in loneliness more like a tomb?

Who else would fondle a microphone cable
Or typewriter keyboard when perfectly able
To fondle some better more pliant device?
(It happens to others, they say it’s quite nice.)

Who else would apply so much love, care, devotion
To something that is another man’s notion?
Who else would spend hours to seek out one word
Just to ensure he writes nothing absurd?

Who else would read carefully through some epistle
Produced by a half-wit who had better whistle
Than write rotten copy that doesn’t mean much,
Yet expects a translation in, say, perfect Dutch?

Who else would accept that every job’s hot
When he knows that it’s probably not
And flog himself silly to see the work through
Then wait for three months not collecting one sou?

Who else would put up at social occasions
With statements like: “Oh, you do translations.-
There’s not much to that, after all it’s your lingo,
So where are the problems, why labour that thing so?”

Who else would be willing each day of the year
To sit exam where the pass-mark’s a mere
One hundred percent or perhaps just below?
If you think that’s easy, why not have a go?

And yet it’s a challenge which on reflection
Provides enormous job satisfaction.
Those who enjoy it will never desert
The odd fascination of the “foreign” word
-Wort, oh what the hell…

J.H. Hayes

Ord for dagen

«Litteraturskriveri er like vanedannende som andre rusmidler, vanskelig å slutte med når du først har begynt.»

Tom Lotherington: Delt løsning. Roman, Aschehoug 2009.

Om boken og forfatteren: Litteratur i Vestfold, Aschehoug.

Hvem skrev dette?

"Fra sydvest plystret den første småspurven som en ung drukkenbolt som ikke får sove. Ellers hadde ikke fuglene våknet ennå. To sauer, respektable og ærbare som solide husmødre, trippet rolig etter hverandre på en smal krøttersti like bortenfor; ganglaget deres var overveid og betydningsfullt; de gikk og tenkte. Den nordlige brisen hadde stilnet, alt begynte å bli fuktig av dugg. Krattet langs lavakanten duftet som en utenlandsk gledespikes barm."

Hvem skrev dette?

Bastianprisen 2009 til Tom Lotherington

Tilfeldigvis har jeg denne boken med den prisbelønte oversetterens dedikasjon ...



Bastianprisen, Norsk Oversetterforenings egen oversetterpris, ble utdelt i kveld. Om årets tildeling av «voksenbastian» står det å lese på foreningens hjemmeside:

Tom Lotherington er tildelt Bastianprisen 2009 for oversettelsen av Jonathan Littels "De velvillige" (Aschehoug, 2008).

"Hvis du er født i et land eller en tid der ingen kommer for å drepe din kone eller dine barn, og heller ikke noen kommer for å be deg drepe andres koner og barn, så takk din Gud og gå i fred. Men hold alltid fast ved denne tanken: Du har kanskje vært heldigere enn meg, men du er ikke et bedre menneske".

Romanen ble en sensasjon da den utkom i Frankrike i 2006, og også oversettelsen har fått mye ros i norsk presse. Forfatterens bragd har bestått i å gestalte og gi stemme til en bøddel, oversetterens har vært å gi bøddelens franske veltalenhet og språklige eleganse en norsk språkdrakt. Det har oversetteren klart, hans språk er ulastelig og elegant til fingerspissene, og så presist ”at det får avskyen til å presse seg på”, som en anmelder skrev. Tom Lotheringtons oversettelse ¬vitner om hvor krevende det er å være oversetter, og hvor usynlig oversettelsen blir når den er god. Årets Bastiankomité har bestått av Karin Gundersen, Erik Ringen og Arne Ruste.

Tom Lotheringtons hjemmesider finner du HER (Cyno Grassator/Epistler) og HER, på Forfatterbloggen.

Ord for dagen

Jeg spurte en gang en litterær agent hva slags skriving som betalte seg best, og han sa «utpresningsbrev».

Harry Zimm (Gene Hackman) i Get Shorty

"Hissing i kropp"

Jeg har tidligere omtalt Shantaram av Gregory David Roberts - en røverfortelling, kjærlighetsroman, gangsterhistorie og et skjebnedrama, og ikke minst en kjærlighetserklæring til Bombay og India. Hovedpersonen og fortelleren, Lin, er på rømmen fra en langtidsdom og søker tilflukt i Bombays slumstrøk. Beretningen er angivelig basert på forfatterens egne opplevelser, og har for lengst nådd bestselgerstaus over hele verden, også i Norge. Det er en bok av den sorten som er vanskelig å legge fra seg når man først har begynt på den, noe ikke minst oversetteren, John Erik Frydenlund, bidrar til i den norske versjonen.
En av de første inderne hovedpersonen møter, skal vise seg å bli en uvurderlig hjelper og venn.
’«Mitt navn er Prabaker,» erklærte han, på sitt musikalsk aksentuerte engelsk. «Hva er din ærede, gode navn?»’
Noe av det som imponerer meg, er nettopp oversettelsen av denne skikkelsens "musikalsk aksentuerte engelsk". Oversetteren må virkelig ha vært inspirert, og har formodentlig moret seg godt da han oversatte dette!


’I am Bombay guide. Very excellent first number Bombay guide, I am. All Bombay I know it very well. You want to see everything. I know exactly there it is you will find the most of everything. I can show you even more than everything.’

‘Jeg er Bombay-guide. Meget eksellent førstenummers Bombay-guide. Hele den Bombay jeg kjenner veldig godt. Du vil se alt. Jeg vet akkurat hvor du finner mest av alt her. Jeg vil til og med vise deg mer enn alt.’

---------------

’Hello, Linbaba. Nice clothes you’re wearing for changes,’ Prabaker smiled. [...] ’I love it, your shoes -- so clean and shining. Just in time you are. Joseph is doing it good things. He has paid money, to have it the good luck sign put on everybody his doors. Since not being a badly drinking fellow any more, he has been working full overtimes, and with some of his extra money he paid for this, to help us all with good luck.’

‘Hallo, Linbaba. Så fine klær du har, til forandring,’ sa Prabaker blidt. [...] ’Jeg liker den, dine sko så rent og pusset. Og du kommer akkurat i den tid. Joseph gjør nå en fin ting. Han har betalt peng for at den gode hells tegn skal settes på dører til alle folken. Etter at han sluttet å være fæl drikkefyr og ting og har jobbet mange overtider, så har han med sin ekstrapeng betalt for denne, å hjelpe oss alle med den gode hell.’

-----------------

’She is a beautiful prostitutes,’ Prabaker pleaded. ‘So fat she is, and in the most serious and the important places. A big handfuls you can grab, anywhere you like. You will be so exciting, you will make yourself sick!’
‘It’s a tempting offer, Prabu,’ I responded, trying not to laugh, ‘but I’m really not interested. We only left the village yesterday, and I guess my mind is still there. I’m just ... not in the mood.’
‘Mood is no problem, baba. Only first you get bumping and jumping, then your bad moods will so quickly change, futt-a-futt!’

‘Men hun er så pent prostituert,’ bønnfalt Prabaker. ’Så feit og fin, og veldig på de aller mest alvorlige og viktige steder spesielt. Du kan fylle hender overalt der du liker. Du vil ha slik hissing i kropp at du nesten blir syk!’
’Det er et fristende tilbud, Prabu,’ svarte jeg, og prøvde å ikke le. ’Men jeg er faktisk ikke interessert. Det er jo bare en dag siden vi dro fra landsbyen, og jeg tror hodet og hjertet mitt fortsatt befinner seg der. Jeg er rett og slett ikke i ... humør til det.’
’Men humør ingen problem, baba! Først du bare humpepumpe litt og så dårlig humør borte fortfort, og så: futt-futt!’

Ubehaget ved Hamsun

Fredag 18. august hadde Jørgen Haugan en kronikk i Aftenposten hvor han hevdet at feiringen av Hamsun ikke handler om Knut Hamsun, men om Gyldendal og nasjonsbyggende interesser. Haugan sier blant annet: «I hele etterkrigstiden har man villet redde Hamsun ved å hevde at hans nazisme var bedre enn andres, fordi han ikke var antisemitt, men en såkalt ’god’ nazist. Dette har vært en hovedhjørnestein i den apologetiske (bortforklarende) forskning, og gjentas i Kolloens verk.» Det er selvsagt Kolloens Hamsun-biografi Haugan her sikter til. Hele Haugans kronikk står å lese HER.

Jørgen Haugan er forfatter, dr.philos og norsklektor ved Københavns universitet. Han utga i 2004 boken Solgudens fall. Knut Hamsun - en litterær biografi, som er en mye bedre bok om Hamsuns forfatterskap enn Kolloens biografi, som den dessverre har havnet i skyggen av. Haugans bok kan meget sterkt anbefales for den som er interessert i mannen og verket, og ikke i mannen og hans privatliv. Da jeg i sin tid skulle finne ut om Hamsun og påvirkningen fra Dostojevskij i forbindelse med lesingen av Sult, var det for eksempel ingenting å hente hos Kolloen, mens Haugan gjorde meg atskillig klokere. (Sult har som kjent visse iøynefallende likhetstrekk med Forbrytelse og straff.)

Kolloens svar på Haugans kronikk finnes HER. Kolloen står på sitt, nemlig at Hamsun helt opplagt var nazist, men at det ikke er funnet dokumentasjon på at han var antisemittist, det vil si jødehater.

Til dette svarer Haugan HER at man ikke kan være nazist uten å være antisemittist. Hans konklusjon er klar: Kolloens «mekaniske og historieløse opptelling av plusser og minuser - med den programmerte konklusjon: flertydighet - [blir] å betrakte som ren apologi, bortforklaring.»

Georg Johannesen delte tydeligvis Haugans syn:

«Folk som liker Knut Hamsuns skrivemåte, liker Knut Hamsuns tenkemåte.»
Vagant, 2005

«Den norske rehabiliteringen av Hamsun er et forsøk på å skape en nazisme med et menneskelig ansikt.»
Dagbladet, 1995

Jeg er tilbøyelig til å gi Haugan rett, hans argumentasjon virker ugjendrivelig på meg. Han har i hvert fall brakt Kolloen til taushet virker det som. Uansett - et meget stort ubehag knytter seg til Knut Hamsun. Det er i hvert fall ikke til å komme bort fra.

PS Haugenbok har nå Solgudens fall innbundet til kun kr. 198. Den finner du HER.

Dagens sitat

"Hvis du spurte meg hva jeg har lest av nyere norsk litteratur, ville du bli forbauset. 'Vasemose' har jeg selvfølgelig ikke lest. Jeg har ikke lest Jon Michelet eller Edvard Hoem. Jo, forresten, den Kjærleikens ferjereiser. Det var en jævla dårlig bok, latterlig bok. Han Solstad har jeg ikke lest siden han ble AKP-er."

Georg Johannesen i Dagbladet 1998.
Fra Sitater fra femti års muntlig praksis, redigert av Øyvind Rimbereid og Arnfinn Åslund.
PS: Jeg går ut fra at 'Vasemose' skal være Wassmo.

Og enda mer Ørstavik

I det første innlegget mitt om Hanne Ørstaviks siste bok, skrev jeg om hvor vanskelig jeg har for å komme inn i språket hennes, hvordan det, i hvert fall i begynnelsen av en bok, forekommer meg for sært, på sitt verste (unnskyld uttrykket) går det formelig i oppløsning. Jeg bringer her et lite eksempel på det, selvsagt tatt ut av sin sammenheng, men det har ikke så mye å si i dette tilfellet, siden sammenhengen mellom de brokkene teksten består av, uansett er ganske flytende eller hva man skal kalle det. Det er særlig mot slutten at dette eksempelet volder meg problemer.

«Hun kom fram til ham, han satt i stolen og leste. Hva ville hun ham. At han skulle merke at hun var der, og legge boka ned? Legge boka ned og løfte hodet, se på henne. At han skulle se på henne og at det skulle være en åpenhet i øynene, noe åpent, som kunne gjøre det åpent for henne òg. Ikke en tilgivelse, men en tillatelse. Et blikk som sendte henne ut, som sa: Gå, i glede. Ikke for å forplikte henne til glede, tvinge eller kreve det, men som, gjennom å være så stort, ga gleden plass. Et blikk som ga lov til glede. Og til å gå, ut. Og at det ville være mulig, fordi øynene fantes. Fordi det fantes sånne øyne et sted, å gå fra, å gå med, i.»

Jeg hadde nær sagt: Enten er dette sublimt, eller så er det meningsløst, skjønt det trenger jo egentlig ikke være hverken sublimt eller meningsløst; det kan være noe et sted imellom. Jeg sa i det første innlegget også at Ørstavik minner meg om Virginia Woolf, og hun gjør det, på det jeg opplever som det beste, men like ofte gjør Ørstavik meg så usikker som leser (omtrent like usikker som med kunstpausene sine!), jeg føler meg nesten som en dust når jeg opplever at språket hennes regelrett går i oppløsning, faller fra hverandre, så jeg egentlig ikke skjønner hva jeg leser. Jeg er helt åpen for at det er min feil og ikke hennes, men altså - jeg opplever, ganske særlig med denne boka her, at det er problematisk å lese Ørstavik. Når det gjelder denne boka kan jeg fortsatt ikke si at teksten har åpnet seg for meg, jeg strever fortsatt. Men jeg gir ikke opp. Og hvorfor gjør jeg ikke det? Fordi hun har gitt meg mye tidligere, fordi jeg, når jeg opplever at hun er på sitt beste, som sagt nesten har følelsen av at hun er en moderne, norsk Virginia Woolf, at hun virkelig kan være sublim, at hun uansett er en spennende kunstner som utfordrer meg som leser. Det trenger jo ikke nødvendigvis være lett å lese? Uten at jeg dermed sier eller mener at det vanskelig tilgjengelige automatisk er verdifullt (eller at det lett tilgjengelige ikke er det).