Februar

Overmot

Jeg burde ha skjønt at det var overmot å lese Juvikfolke og Trolldomsfjellet samtidig, men det varte ikke så lenge før jeg ble nødt til å innse det. Så nå er Trolldomsfjellet lagt til side inntil jeg er ferdig med Juvikfolke. Det var jo den jeg begynte med først, og jeg er nå halvveis i den. Navnet Odin dukker nå opp for første gang, og det skjerpet interessen, for jeg vet at det er en av hovedskikkelsene i Juvikfolke og dermed i Duuns forfatterskap. Det understrekes ved at Duun skildrer ham ganske inngående allerede fra syvårsalderen, og det har han ikke gjort med noen av de andre skikkelsene i verket. Så nå altså - full konsentrasjon om Duun. Ett storverk av gangen holder. Så får jeg heller ta noen avstikkere til mindre ting, f.eks. noe nyere norsk litteratur.

Litterær humor på lørdag

Film om Graham Greene

At Graham Greene er min yndlingsforfatter kommer vel ikke som noen overraskelse for dem som har fulgt denne bloggen en stund. Det skyldes delvis hans katolske tematikk selvsagt, men mye mer enn det. I dag fikk jeg tilfeldigvis kjennskap til DENNE filmen om ham. Spørsmålet er bare hvordan jeg skal få sett den.

Hadde jeg ikke Trolldomsfjellet? (revidert og utvidet)

Jeg påsto nylig at jeg ikke hadde Trolldomsfjellet av Thomas Mann. Og det stemte for så vidt som den ikke fantes i tyskhylla i huset mitt, der den burde ha vært. Men jeg holder jo på å bygge opp et lite bibliotek på husmannsplassen også, og der sto den faktisk, til min overraskelse. Jeg har med andre ord ikke full oversikt over hva jeg har og ikke har. Men hvorfor hadde jeg sett etter den i utgangspunktet? Fordi jeg skulle ha en ny bok å lese. Hvorfor akkurat den? Fordi den selv ba om å bli lest. Det er et fenomen jeg opplever av og til, og som jeg har skrevet om før. Bøkene kommer til meg og vil bli lest, som om de har en egen selvstendig vilje. Det har ikke noe for seg å mystifisere det; det er antagelig bare underbevisstheten som driver sitt spill (dvs underbevisstheten hadde merket seg at jeg lenge har gått med tanker om å lese denne boken, og den hadde nok også en vag erindring om at jeg i høst hadde kjøpt den i Halfdans Bokhus). Så nå leser jeg altså Trolldomsfjellet. Egentlig burde jeg ha noe mye mer overkommelig ved siden av Juvikfolke - nå leser jeg to mastodonter samtidig. Men sånn er det bare. Begge er språklig utfordrende, kan man si; Juvikfolke med sin formodentlig nokså arkaiske namdalsdialekt, og Trolldomsfjellet med sin omstendelige tyske setningsoppbygning. Men Juvikfolke har et ekspressivt og dynamisk språk, med mye replikker. Den skildrer et norsk fisker- og bondesamfunn gjennom mange generasjoner og er i beste forstand folkelig, selv om den selvsagt, som all stor litteratur, lodder dypt i menneskesinnet. (Duun ble flere ganger foreslått til Nobelprisen fra 1919 av. I 1925 tapte han den til Shaw med én stemme. Tomas Mann fikk Nobelprisen i 1929.)
Trolldomsfjellet representerer en svært annerledes verden: " Den handler om en ung manns utviklingsprosess. Under et syvårig opphold på et tuberkulosesanatorium i Davos møter «Hans Castorp» forskjellige mennesker som konfronterer ham med politikk, filosofi, men også kjærlighet, sykdom og død." (Wikipedia)

Her er et lite eksempel på språket i Trolldomsfjellet, som er oversatt av Per Qvale:

"Det enkelt menneske kan gjerne ha mange personlige mål, hensikter, håp og utsikter for øye, slikt som kan gi impulser til større anstrengelser og bestrebelser; når det upersonlige omkring en, tiden selv, med all dens ytre liv og virksomhet, mangler håpet og utsiktene, når tiden i all lønnlighet viser seg som håpløs, utsiktsløs og rådløs og man - bevisst eller ubevisst - stiller spørsmålet om en siste, en mer enn personlig, ubetinget mening bak alle anstrengelser og bestrebelser, og blir møtt med innholdsløs taushet, så vil det nettopp hos redelige mennesker neste uten unntak inntreffe en viss lammende virkning, en virkning som via det sjelelig-moralske også rett og slett kan ramme de fysiske og organiske deler hos individet." Puh!

Noe om Virginia Woolf

Forleden dag kom jeg over følgende kommentar på Facebook:

Jeg leste Woolfs ”Til Fyret” for noen år siden. La meg bare si: Noen av scenene i denne boka, for eksempel der fru Ramsey sitter ved bordet og spiser et måltid sammen med sin familie, bærer for meg vitne om et helt skremmende klarsyn og en kolossal menneskelig refleksjonsevne. Det er en type sansning der, en helt utøylet sensibilitet og storslått evne til se menneskene rundt bordet, ikke slik de selv ønsker å framstå, men i hele deres indre kompleksitet. Hun registrerer alt. Alt det ordløse, alle de underliggende tankestrømmer som hver person i rommet tror de har for seg selv, destillerer Woolf – via fru Ramsey – ut i et vanvittig følsomt, musikalsk og bevegelig språk.

Arne J. Krigsheim jr.

Det fikk meg til å tenke på noe jeg selv skrev her på bloggen i 2009, da jeg leste Jacobs rom (jeg hadde ikke lest noe av Woolf før):

Så nå leser jeg altså Virginia Woolf. Og jeg er fullstendig trollbundet. Så poetisk og mykt, og så skarpt og presist på samme tid. Så mange lag i teksten, fra de næreste sansinger til store filosofiske spørsmål, så elegant turnert, nærmest slentrende. Virginia Woolf gir meg den intense lesegleden jeg føler hver gang jeg synes jeg har funnet en forfatter som så å si har oppfunnet språket på nytt, eller rettere sagt bruker det på en måte jeg ikke har opplevd før. Det er som en åpenbaring hver gang. Og nå har jeg altså denne opplevelsen med Virginia Woolf.  

Noen forfattere står bare i en klasse for seg selv, i positiv forstand. I mine øyne er Virginia Woolf en av dem. Jeg må lese mer av henne.

HER kan du høre Woolfs egen stemme, visstnok det eneste opptaket som finnes.  

Og HER er en artikkel om den siste fotosesjonen hun stilte opp i.  

Litterær humor på en lørdag

Sjokkerende mangler

Fullt så galt er det heldigvis ikke med meg. Phillipps ambisjon er da også en umulighet i dag. Og jeg vil heller snakke om samleglede fremfor å bruke ord som mani eller besettelse. Men jeg er stadig på jakt etter noe.

Min store boksamling er et resultat av et liv med leseglede. Jeg samler ikke på førsteutgaver og antikvaria. Men som en slags rød tråd når det gjelder skjønnlitteraturen, har jeg prøvde å samle på hovedverk og kanonisk litteratur, og jeg må vel kunne påberope meg å ha ganske mye. Likevel gjør jeg rett som det er sjokkerende oppdagelser angående hva jeg ikke har. I oversettelsen jeg arbeider med nå, en historisk roman fra 1400-tallets England, skulle jeg bruke et sitat fra Canterburyfortellingene. Når vi oversettere støter på et sitat i en oversettelse, er det kutyme å hente det fra en eksisterende norsk oversettelse fordi det er slik norske lesere er vant til å se det, pluss at det kan være litt kinkig å oversette bare noen linjer fra et helt verk. Det gjelder ikke minst hvis det er vers. Men før jeg rakk å se etter i hylla, hadde en snikende mistanke meldt seg. Hadde jeg Canterburyfortellingene? Jeg har ikke alt i hodet, men en viss oversikt har jeg jo. Og ganske riktig; jeg hadde den ikke. Altså måtte jeg på biblioteket. Den finnes i to oversettelser til norsk; jeg var ikke helt fornøyd med den ene, men syntes den andre var bedre.
I går kveld tok jeg en titt i hylla for å se etter noe å lese. Jo da, jeg holder på med Juvikfolke, men nær tusen sider på hardbarka trønderdialekt tar sin tid, så jeg må ha noe ved siden av. Jeg kom til å kikke på tyskhylla, nærmere bestemt på Thomas Mann. Og så oppdaget jeg at jeg ikke har Trolldomsfjellet.
Ja, ja, Jeg holder på å sette opp en liste over disse og andre mangler, og ser frem til at Halfdans Bokhus i Drangedal åpner igjen i februar.

Alt blir til sist borte

Det nyttar ikkje å lyga. Det er ikkje hjelp i å dikta. For å vera til nytte må fortellinga væra sann. Kvart ord må ha vekt, må ha steins tyngd. Berre steins tyngd kan ligga stille i elva eit bel. Til den òg løyser seg opp, blir slipt ned av tidas elv, blir dratt med mot havet. Blir lagt ut som slam, som begynnande deltaformasjon. Blir til noe anna. Ikkje eingong steinen står imot tida og vatnet. Alt blir til sist borte. Alt blir til sist til noe anna.

Fra Lars Ove Seljestad: Fjorden (2011)

Teddy Roosevelts 10 regler for lesing

Jo da, mye fornuftig i Teddy Roosevelts ti regler for lesing, se nedenfor (artikkel hentet via BookRiots FB-side). Mange av disse prinsippene har jeg gitt uttrykk for selv. Men i løpet av de årene jeg har blogget, har jeg endret syn på dette med å lese akkurat hva man vil. Eller det vil si - jeg er absolutt tilhenger av at man ikke skal la seg diktere av andres mening og synsing og påstander om hva man bør eller må lese. Men samtidig mener jeg at man bør kjenne sine klassikere, altså lesing som et dannelsesprosjekt. Det er en slags parallell til å kjenne bibelhistorien - uten kjennskap til bibelhistorien og den kanoniske litteraturen er man et fattigere menneske. Man kan godt kalle det pliktlesing, men da først og fremst forstått som en plikt overfor en selv.


It’s well known among historians that our venerated 26th president, Theodore Roosevelt, was probably the most well-read president, and perhaps one of the most well-read men in all of history. He would read a book before breakfast every day, and depending on his schedule, another two or three in the evening (he was a speed reader extraordinaire). By his own estimates he read tens of thousands of books over the course of his lifetime.
What may not be known to the average reader is how much of a book advocate he really was. Rebecca has already outlined some of his book-loving tendencies, but in doing some research for a different writing project, I stumbled upon a few pages of his autobiography that are just too good to not share with our Riot Readers. My own thoughts are in italics:
1. “The room for choice is so limitless that to my mind it seems absurd to try to make catalogues which shall be supposed to appeal to all the best thinkers. This is why I have no sympathy whatever with writing lists of the One Hundred Best Books, or the Five-Foot Library. It is all right for a man to amuse himself by composing a list of a hundred very good books… But there is no such thing as a hundred books that are best for all men, or for the majority of men, or for one man at all times.”
Brilliant! Here we are as readers, ever debating the merits of this list and that list, and we never stop to realize that we can all just end the fighting and enjoy what we enjoy. No list of books will ever satisfy everyone, so why not just make a list of Lots of Very Good Books That Most People Will Enjoy But Not Everyone Has To.
 
2. “A book must be interesting to the particular reader at that particular time.”
Ah! Sweet freedom! Newsflash: if a book isn’t all that interesting to you, DON’T READ IT.
 
3. “Personally, the books by which I have profited infinitely more than by any others have been those in which profit was a by-product of the pleasure; that is, I read them because I enjoyed them, because I liked reading them, and the profit came in as part of the enjoyment.”
Similar to the above, your reading should be a pleasurable experience. Granted, there’s some merit to slogging your way through certain books, but don’t make it a habit.
 
4. “The reader, the booklover, must meet his own needs without paying too much attention to what his neighbors say those needs should be.”
Screw what everyone else says you need to read; read what you damn well please. That’s what being a lover of books is all about — there’s no need to feel pressure or angst about your TBR list, as Rebecca so eloquently put it last week.
 
5. “He must not hypocritically pretend to like what he does not like.”
Don’t fake it. If you don’t like The Great Gatsby, shout it from the rooftops. If you think Stephen King is a dolt, I’ll forgive you. Don’t pretend to like something just because you think you’re supposed to. 
 
6. “Books are almost as individual as friends. There is no earthly use in laying down general laws about them. Some meet the needs of one person, and some of another; and each person should beware of the booklover’s besetting sin, of what Mr. Edgar Allan Poe calls ‘the mad pride of intellectuality,’ taking the shape of arrogant pity for the man who does not like the same kind of books.”
There are no hard and fast rules, we all like different things, so stop bickering already. Also, don’t judge others about their book choices lest ye be judged. You know you have some book skeletons in your closet.
 
7. “Now and then I am asked as to ‘what books a statesman should read,’ and my answer is, poetry and novels – including short stories under the head of novels.”
A statesman, politician, historian, and gamesman says to read novels and poetry and short stories above all else. Awesome.
 
8. “Ours is in no sense a collector’s library. Each book was procured because some one of the family wished to read it. We could never afford to take overmuch thought for the outsides of books; we were too much interested in their insides.”
Don’t collect titles on your shelves that you think will make you look neato and well-read. Stock your shelves with what you’re interested in, and if people judge you, throw ’em out the door.
 
9. “[We] all need more than anything else to know human nature, to know the needs of the human soul; and they will find this nature and these needs set forth as nowhere else by the great imaginative writers, whether of prose or of poetry.”
Isn’t this really the heart of reading? Gosh I love this line. Reading is ultimately about the human spirit, and those are the books we most love and enjoy. Amen, brother.
 
10. “Books are all very well in their way, and we love them at Sagamore Hill; but children are better than books.”
Believe it or not, there are some things in life more important than books. Exercise, eating right, healthy relationships — these are all important things. Sure, read as much as you possibly can, but don’t do it at the neglect of every other realm of your life.
I already thought TR was a cool dude, but after coming across what he has to say about books and reading, I’m even more in love. He understood that reading should be about freedom of choice, not about the prescriptive lists and snobbery you often find in the literary world.
Be free to read what you choose and enjoy, dear Riot Readers! Our 26th president wouldn’t have it any other way.

Ja, bruk biblioteket!