Ferdig med Ulysses.

Joyce henger over skrivebordet mitt, med Ibsen til høyre og Pessoa under. Pluss noen av illustrasjonene til mine egne bøker (de fleste bildene i bloggen blir større når man klikker på dem).





Nå er jeg ferdig med Ulysses, eller rettere sagt - ferdig i den forstand at jeg har lest den fra perm til perm for første gang. For ferdig med den er jeg nok slett ikke - da jeg lukket boka i går kveld, følte jeg en sterk trang til å begynne forfra igjen med en gang. Jeg gjorde det ikke, men jeg vil sammenligne det å ha lest Ulysses for første gang med å ha fått førerkort - det er som kjent først da man virkelig kan begynne å lære å kjøre bil. For Ulysses er, som Joyce selv har sagt, en bok som må leses igjen. Første gangs lesing er som å vandre rundt i en ny og ukjent by for første gang. Neste gang du vandrer der, ser du den med gjenkjennelsens blikk og utvider kjennskapen, og så videre, mer og mer, for hver gang.

Det var ikke så ille (unnskyld uttrykket) å lese Ulysses som jeg hadde trodd. Nå skal det da også sies at jeg var svært motivert og fast bestemt på å komme meg gjennom den. Taktikken var, som tidligere meddelt, å ikke stoppe opp, ikke la meg hindre av det jeg ikke forsto og ikke visste, selv om jeg riktignok skaffet meg noen kunnskaper underveis for å øke leseopplevelsen. Når jeg sier at det ikke var så ille, er det fordi denne boka er omgitt av en rekke myter, blant annet myten om at den er uleselig. Og uoversettelig. Men jeg har altså nå lest den, og til og med i en etter min mening glimrende norsk oversettelse av Olav Angell.

Min erfaring, etter å ha gitt meg i kast med Ulysses med et åpent sinn og fri for forutinntatte meninger (i den grad det er mulig), er at Ulysses er en stor leseopplevelse. I så måte ble jeg ikke skuffet, for det var akkurat det jeg hadde ventet (som tidligere meddelt har jeg lest deler av den fra før, så jeg visste delvis hva jeg hadde i vente). Man skjønner hvor nyskapende og oppsiktsvekkende den må ha vært da den kom, og samtidig er det jo utrolig at en bok som ble skrevet for over hundre år siden kan fremstå som like funklende frisk og moderne den dag i dag, med et språklig og litterært artisteri som knapt har sitt sidestykke. Det er og blir en fantastisk bok, ikke minst sett på bakgrunn av at den handler om høyst alminnelige mennesker som foretar seg høyst trivielle ting. Slik sett lærer Joyce oss å se det store i det små, det fantastiske i ethvert liv, i det å være menneske, ikke bare denne ene junidagen i Dublin for over hundre år siden, men til enhver tid, like gjerne her og nå, i dag.

Det er blitt hevdet at alle moderne forfattere står i gjeld til Joyce og Ulysses. Det er i seg selv en god grunn til å lese den. Én kategori mennesker som også vil ha stort utbytte av Ulysses, er alle som driver med eller drømmer om å skrive.

Det er en tilfredsstillelse å ha gjennomført et så stort leseprosjekt. Joyce-biblioteket har fått en kraftig tilvekst - jeg er nå oppe i 19 bøker om og av Joyce. Og det stopper nok ikke der.

Men det viktigste er fortsatt selve leseopplevelsen, den personlige berikelsen det er å ha opplevd Ulysses.