Goddag mann hostesaft

En av mine yndlingsforfattere, Aasne Linnestå, kom med ny bok i vår, romanen Hagesang. Jeg har tidligere blogget en del om bøkene hennes.
I forbindelse med den nye boken sendte jeg en mail til Aschehoug og spurte om jeg kunne få et anmeldereks for å blogge om den.

Aschehoug har et system hvor man registerer seg som bokblogger. Jeg har registrert meg der tidligere en gang, for et år eller to siden, men uten noen gang å ha hørt noe fra dem.

Svaret fra Aschehoug på min mail lød:
«Vi har sett bloggen din før og liker den godt. Så vi sier ja takk! Du kan melde deg inn på bloggerne vårs her: http://blogg.aschehoug.dmail.no/start/L7PX25KJ
Vi skal ta kontakt med deg med mer informasjon når vi har bøker å gi ute. Alistair Frank Spalding.»
(Skrivefeilene skyldes formodentlig at avsenderen i Aschehoug er engelskmann.)

For så vidt en hyggelig tilbakemelding, men ikke et ord om Linnestås bok. Jeg var derfor usikker på hva Aschehoug egentlig sa "ja takk" til. Jeg registrerte meg på nytt og sendte en mail til mr. Spalding hvor jeg gjorde høflig oppmerksom på at min henvendelse gjaldt Linnestås nye bok spesielt. Denne mailen sendte jeg 6. april, og jeg har foreløpig ikke fått svar fra Aschehoug v/ mr. Spalding. For det første er det alminnelig høflighet å svare på brev, og det må vel kunne gå an å svare konkret på et konkret spørmål? Men Aschehoug foretrekker kanskje at kontakten med bokbloggere er en enveiskontakt?

Etter dette skjønner jeg ikke hva vitsen er med å melde seg som interessert bokblogger hos Aschehoug.
Og Linnestås bok må jeg tydeligvis kjøpe selv.

Budskapet til Irene

Folk som har lest denne bloggen en stund, har kanskje fått med seg at jeg har en viss sans for graffiti og street art. Graffiti kan brukes til så mangt, også til kjærlighetsytringer. HER er et vinterlig (men hett!) eksempel fra Gjørstadgaten på Majorstua, og HER

er ett fra Tiergarten i Berlin.

Graffitien på bildet kom jeg nylig over i Italia, i ruinene av Giove (Jupiter) Anxur-tempelet på toppen av den 227 m høye åsen som rager over byen jeg bodde i, og som jeg vandret opp til en ettermiddag.
Budskapet er stilet til Irene, som slik jeg forstår det går i 6. klasse (6 LA?). Det er signert og datert av Marco, som sier at Irene er «mia ragazza preferita.» Mine italiensk-kunnskaper er meget begrenset, men tar jeg ikke mye feil, betyr det noe sånt som «yndlingsjenta mi». Ragazza er i hvert fall jente, og preferita må jo være en kusine av det engelske prefer og det norske preferanse. Kusine og ikke fetter, for a-en i preferita indikerer vel hunkjønn, samme som a-en i eiendomspronomenet mia.

Marco har ikke forhastet seg med dette, han har skrevet pent og målbevisst, og til og med forsynt budskapet med dekorative hjørner. En estet, denne Marco. Jeg har også sans for at han har valgt et tempel for å fremføre budskapet, for det vitner kanskje om noe bortimot tilbedelse av objektet for de varme følelsene. Mindre romantiske sjeler enn meg vil kanskje anføre at Marco kan ha valgt dette stedet fordi det ligger langt fra folk, og fordi han der kunne utføre skriftstykket sitt i ro og fred, men det trenger vel ikke nødvendigvis å være noen motsetning mellom det ene og det andre? Og det veier da uansett tyngst at han var valgt byens største severdighet, et bokstavelig talt opphøyd sted?

Ifølge min hoderegning skulle Irene og Marco være rundt 19 år i dag. Budskapet står der fortsatt, tydelig og klart. Men hva det er blitt til mellom de to, om overhodet noe, er henvist til fantasien. I hvert fall for en tilfeldig turist.

Høyt ligger det, Giove Anxur-tempelet, og skuer ut over Terracina og Middelhavet. Inne i en av buene til venstre finner vi Marcos budskap.

Og slik ser det ut fra sjøen.
(Foto fra internett.)

Reiseinntrykk fra Italia

Noen italienere misliker Berlusconi og gir uttrykk for det på denne måten.
(Graffiti på husvegg i Trento i regionen Trentino-Alto Adige)

Mens andre viser at de støtter Berlusconi.
(Fra Terracina i regionen Lazio)

Ein viel lesendes Volk?

Det slår meg når jeg er i Tyskland, at tyskerne må være et lesende folk. Bokhandler og antikvariater er som regel å finne sentralt i bybildet, og Nürnberg og Hannover, som jeg nettopp var innom, var intet unntak. Det virker også som bokhandlene stort sett er selvstendige, uten den påtrengende kjededominansen som i Norge. Dette er kanskje forklaringen på at utvalget virker bredt, og ikke hysterisk bestselgerorientert slik det dessverre har utviklet seg her på berget.
Heldigvis, eller dessverre, alt etter hvordan man ser det, tilbrakte jeg så lange dager på tyske motorveier at bokhandlene var stengt da jeg omsider hadde tid til å vandre gatelangs.

Et kuriøst innslag i bybildet i Hannover, er bokskapene som står plassert rundt omkring. Jeg så ett av dem, det som står utenfor Marktkirche i sentrum. Det er åpne bokskap hvor man kan låne/ta/bytte bøker. Mer om ideen bak Offener Bücherschrank kan leses HER.
Det utrolige er at disse skapene ikke er utsatt for hærverk. Det har riktignok forekommet, men ikke i noe nevneverdig omfang. Hadde dette gått i Norge? Jeg tviler.

Rett over gaten der jeg bodde hos venner i Hannover, lå det en gammel kirkegård med en del prominente graver (Gartenfriedhof). Her står jeg ved antagelig den mest fotograferte av dem, nemlig graven til Charlotte Kestner, født Buff (1753-1828). Hvis det ikke ringer noen litterære bjeller, kan jeg opplyse at hun var modellen til en av de mest kjente kvinneskikkelser i verdenslitteraturen, nemlig Lotte i Unge Werthers lidelser. Og selvfølgelig den selvsamme i Thomas Manns Lotte i Weimar.

Universalgeniet Gottfried Wilhelm von Leibniz må antagelig kalles Hannovers store sønn, selv om han var født i Leipzig. Men det var i Hannover han utfoldet seg. På veggen til Historisches Museum står følgende sitat av ham i neonbokstaver: "Es gibt nichts Ödes, nichts Unfruchtbares, nichts Totes in der Welt, kein Chaos, keine Verwirrung außer einer scheinbaren; ungefähr wie sie in einem Teiche zu herrschen schiene, wenn man aus einiger Entfernung und sozusagen ein Gewimmel von Fischen sähe, ohne die Fische selbst zu unterscheiden."
Jeg har forgjeves prøvd å finne en norsk oversettelse, og jeg våger meg ikke på det selv.

Hannovers store sønner innen kunsten er Kurt og Ernst Schwitters (far og sønn), hvis kunstneriske arv forvaltes av Kurt und Ernst Schwitters Stiftung ved kunsthallen Sprengel Museum i Hannover. Både far og sønn hadde et nært forhold til Norge. Ernst hadde allerede mange Norges-opphold bak seg da han og faren dro i eksil til Norge i 1937. Da tyskerne okkuperte Norge, flyktet de til England, der Kurt døde i 1946. Ernst vendte tilbake til Norge og bodde her til sin død i 1996. En norsk Wikipedia-artikkel om Kurt Schwitters HER. Biografisk om Ernst Schwitters HER.
Bildet er et av Kurt Schwitters' figurative malerier med tittelen "Norwegische Landschaft bei der Insel Hjertøya" (Molde).

Om bokhandlene i Hannover var aldri så lukket for dagen, dro jeg likevel derfra med en pen bunke bøker om Kurt og Ernst Schwitters (privat gave).

Leserapport

Selvfølgelig har jeg med meg bok på ferie, nærmere bestemt Graham Greenes Makten og æren. Jeg hadde trodd den skulle vare ferien ut, men i går tok den slutt. Det er en bok av den typen det er vanskelig å legge fra seg. Man skjønner hvorfor den er havnet på opptil flere lister over verdens beste bøker, blant annet i Bokklubbens serie Århundrets bøker. Denne boken må være Greenes absolutte mesterverk og forener til fulle hans to markante sider som forfatter; dybde og spenning. Om denne boken føler jeg meg fristet til å bruke formuleringen "ikke et overflødig ord", og det er ingen frase. Hvert ord i denne boka har sin fortjente plass og vitner om Greenes enestående evne som forteller. Det er en spennende bok, med indre og ytre spenning i symbiose.
Som katolikk i Greenes univers får man en ekstra bonus, men det er selvfølgelig ingen forutsetning for å få en store leseopplevelse av denne boken.

Boken var så medrivende og spennende at jeg som sagt ikke klarte å legge den fra meg, med det resultat at den ble utlest fortere enn beregnet. Jeg hadde rett og slett tatt med meg for lite lesestoff, og sto plutselig uten bok. En grusom situasjon, særlig fordi jeg befinner meg i et land hvor jeg ikke behersker språket utover et enkelt turistnivå. Jeg kunne selvfølgelig funnet meg en engelsk bok i en kiosk eller bokhandel, men jeg liker å lese norsk. Siden leiligheten jeg befinner meg i høyt her oppe på restene av en romersk byumur, bare bebos av nordmenn, er den imidlertid også utstyrt med et bitte lite utvalg av norskspråklig litteratur. Nærmere bestemt ca 25 bøker, hvorav ca 20 skjønnlitterære, både oversatte og norskskrevne. Ingen av disse fristet meg noe særlig. Dels var det bøker jeg har selv hjemme. Men en bok måtte jeg ha, og etter en del vurdering valgte jeg Jette A. Kaarsbøls Den lukkede bok, oversatt fra dansk av Erik Johannes Krogstad. Til tross for at den norske tittelen irriterer meg - Den lukkede bok lyder altfor dansk, den burde hett Den lukkede boken på norsk. Om dette er oversetterens valg eller ikke, er umulig å vite. Det er forlaget som bestemmer tittelen. Oversettelsen ellers er aldeles nydelig etter å ha lest 63 side av i alt ca 500. Det eneste som skurrer litt, er uttrykk som "konen hans" og "broren hans" i stedet for "hans kone" og "hans bror", som ville vært mer tidsriktig på norsk i en bok hvor handlingen foregår ca 30 år på hver side av år 1900.

Men som sagt - en god oversettelse ... av en god bok. For heller ikke denne klarte jeg å legge fra meg. Med tanke på at dette er en debutroman, er den rett og slett imponerende, og man forstår hvorfor Kaarsbøl fikk både Boghandlerklubbens Gyldne Laurbær og Læsernes bogpris i hjemlandet. En glimrende fortellerevne og ikke minst gode karakterskildringer. Kanskje får jeg lest den ferdig før hjemturen, hvis ikke får jeg skaffe meg den når jeg kommer hjem. Eller kanskje jeg er så frekk at jeg "låner" den med meg? Et etisk dilemma. Er det i så fall en formildende omstendighet at jeg selv har bidratt med en bok til leilighetens beskjedne bibliotek?

På historisk grunn

Via Appia til høyre i bildet, frem mot portalen.








I disse dager kommer den nye boka mi ut på Gyldendal og som hovedbok i Bokklubben Barn. Jeg vet at jeg allerede har sagt mye om den, men det er nå engang sånn at det å utgi en bok er noe man blir veldig opptatt av. Min oversettende og skrivende kollega Tom Lotherington har sagt noe om at det er publiseringen som er avhengighetsskapende. Og det er riktig det, hver bokutgivelse er som en slags rus, uansett hvilket nummer i rekka den er (jeg har en del bøker bak meg).
Men til saken: Den nye boka mi, Sprø historie, er hva tittelen forteller, en sprø gjennomgang av historien, både norges- og verdenshistorien. To av kapitlene handler om vår klassiske arv, dvs. de gamle grekere og de gamle romere. Skjebnen ville det slik at omtrent samtidig med publiseringen av boka, befinner jeg meg på klassisk grunn, nærmere bestemt i Italia. Leiligheten jeg bor i, klamrer seg fast på en gammel romersk bymur med utsikt over den delen av Middelhavet som kalles Det tyrrenske hav, og også overalt ellers i den gamle bydelen (centro storico) jeg befinner meg i, popper levninger etter de gamle romere opp. For eksempel utgjør romernes viktigste vei, Via Appia, en del av gamlebyens piazza (sentrale torv), rett borti gata her. Den har jeg vandret på i dag. For meg inngir det en slags ærefrykt å være i så tett kontakt med historien.
Ved piazzaen ligger også gamlebyens kirke, hvor jeg har feiret messen i dag. Å være norsk katolikk i Italia er et paradoks, jeg er turist, men som katolikk er jeg samtidig på hjemmebane. Kirkene her er også min kirker, de religiøse uttrykksformene velkjente og kjære. Og i den lille butikken like bak kirken har de utmerket rødvin til 2 Euro flasken "En frukt av vintreet" som det heter i messen. Italia er ellers ikke noe billig land, for den som tror det.
Buona sera. Kvelden senker seg over Middelhavet, døra står åpen ut mot den ca 1 meter brede passasjen øverst på bymuren. Bygget av de gamle romere.